Uff, den her er vanskelig! Vanskelig å skrive om en film som man bør se og deretter snakke om. Med noen andre enn seg selv. For I ♥ Huckabees er en film alle bør få med seg. Før filmen ble jeg nærmest advart fordi filmen var så absurd, etter filmen var det noen som rett og slett oppsummerte filmen med det ordet. Absurd. Med en oppgitt stemme. Dette var tydeligvis ingenting å henge seg opp i, nettopp fordi den var absurd. Det blir for lett, for den er så mye mer enn det.

Meningen med livet er vel noe av det vanskeligste å ta stilling til. Hva gjør man da? Jo, man leier et par privatdetektiver som følger deg døgnet rundt for å hjelpe deg finne mening i alt. Dustin Hoffman og Lily Tomlin er de to detektivene. Jason Schwartzman, Mark Wahlberg og Jude Law er de tre klientene. Plutselig dukker også Isabelle Huppert opp som den rake motsetningen til Hoffman og Tomlin. For henne er alt meningsløst, mens for ekteparet Jaffe (Hoffman/Tomlin) har alt en mening. Eller som Bernard Jaffe sier det: "It's all about the blanket!" Det hele begynner med en tilfeldighet Albert (Scwartzman) vil undersøke. Han har nemlig truffet en høy afrikaner ved tre anledninger. Tilfeldighet? Neppe. Etterhvert blir også Bert Sand (Jude Law) og Tommy Corn (Mark Wahlberg) klienter. Sammen prøver de å finne ut av livets mysterier.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen for det kan fort ødelegge litt av opplevelsen. Filmen er som et kreativt møte mellom Charlie Kaufman og Wes Anderson, en absurd (jada!), smart, varm, vakker og ikke minst fantastisk morsom film om et så "tungt" tema som eksistensialisme. Vanskelig å finne ut av, vanskelig å si, vanskelig å skrive. Men her har David O. Russell virkelig laget en fascinerende historie, og det uten å bli for pratsom. Det er mange karakterer, mange løse tråder, mange spørsmål som ikke blir besvart og dette er faktisk filmens styrke. Filmen gir ingen svar, noe som er veldig deilig. Den har det bare morsomt med å stille spørsmålene. Skuespillerne er alle fantastiske, men jeg vil særlig trekke fram Mark Wahlberg som en petroleumshatende (virkelig altså!) brannmann. Meget! Det er en fantastisk scene hvor Albert og Tommy reiser til afrikaneren som Albert har truffet. De er ute noen svar, og middagen ender opp i en diskusjon hvor Albert forsvarer miljøet, Tommy slår hardt ned på petroleum samtidig som familien de spiser hos er kristne og har kanskje noen enklere svar på ting enn Albert og Tommy. Jeg setter også stor pris på visuelle krumspring, særlig når det er en del av historien. Det funker veldig bra her.

Som sagt en vanskelig film å si noe om alene. Se den, snakk om den og ikke minst nyt den. Og vær så snill og ikke avskriv den som bare absurd!

Og ja...Det glemte jeg. Shania Twain dukker også opp!