En norsk musikal er ikke hverdagskost, og for min del er det like greit at det ikke blir det.

Historien her er relativt enkel. Egil er byens beste pizzabud, og en relativt vennlig sjel som ønsker seg og sine alt godt. Han jobber derfor hardt for at både hans mor og hans hjerneskadde venn Jan-Ove skal få mest mulig glede og hjelp i livet. Egil har derfor store planer om å lære opp Jan-Ove til å bli pizzabud han også. Venner og bekjente er ikke helt med på denne planen og Egil møter motbør overalt. Så en dag treffer bokstavelig talt Egil på den store kjærligheten.

Jeg setter stor pris på at det etter hvert har blitt et større omfang av norske filmer, og i motsetning til mange andre venter jeg fortsatt på en kvalitetsheving. I Norge er det slik at vi ikke skaper film. Vi produserer. En sjelden gang i blant er det noen som treffer mellom målstengene, som oftest sneier ballen så vidt utenfor og en del ganger skytes det milevis over. Denne filmen går ganske kraftig over, og er kanskje det beste beviset på at det egentlig ikke er så viktig hvilke personer du spiller med så lenge taktikken er feil.

Jeg synes Kristoffer Joner er en relativt habil skuespiller. Trond Høvik er en alt for lite brukt og dyktig skuespiller. Manusforfatter Tore Renberg er så vidt jeg vet en kritikerrost forfatter, og produsent Yngve Sæther har bl.a. Folk flest bor i Kina på samvittigheten. Alt skulle ligge til rette for, om ikke en god film, så i hvert fall et profesjonelt gjennomfør prosjekt. Hva er det så som er så galt med denne filmen? Ikke musikken, eller det noe uvante musikalformatet i og for seg. Her skorter det nemlig på langt mer alvorlige ting. Skuespillet er til tider uhorvelig og lite troverdig. Ved å bruke etablerte skuespillere i noen roller og amatører i andre blir forskjellene langt mer tydelig enn de burde vært.

Jeg forstår at forfatter og regissør her har villet skape en film med store ord og følelser (delvis framført som sang), men det blir litt for stokkete for min del. Manuset og motivasjonen til hovedpersonen kommer heller aldri helt til sin rett. Den ellers så nøysomme og vennlige Egil truer til slutt med å ta sitt eget liv ved å brenne huset han bor i. DET virker som en nødløsning i mine øyne.

Merkelig nok, siden jeg virkelig hater musikaler, er det ikke sangen og musikken som er mitt største ankepunkt. Her er det manus, regi og foto som er problemet. Fotograf Svein Krøvel er et bevandret navn i norsk film, og blant sine siste meritter har han både Heftig og begeistret og Elling. Jeg er derfor litt overrasket over at filmen virker litt uferdig visuelt sett. Kanskje for å få en mer naturalistisk stil er fargene nedtonet og litt grå. Det får imidlertid denne musikalen, som jo i sitt vesen skal være litt glossy, til å virke billigere enn det den bør være. Alt for Egil [IMDb] er ikke smart nok til å ha denne litt amatørmessige og uferdige stilen. Historien er uten nerve eller overraskelser. Her er det ingen konflikter som virker spesielt inngående eller alvorlige, og man kan se for seg slutten lenge før den kommer. Musikal-genren er heller ikke utnyttet for å spe på historien, selv om de små musikalske avbruddene faktisk ikke virker så unaturlig som jeg hadde fryktet. Regissør Tore Rygh debuterer med denne filmen og mange av manglene kan sikkert tilskrives debutantfeil. Likevel er det grenser for hvor lenge det skal komme filmen til gode. Alt for Egil er det minst vellykkede forsøket fra det ellers så kreative filmmiljøet i Stavanger.

Filmen kunne kanskje klippes ned til en kortere novellefilm for TV og vinne på det. Skal du likevel bare se en ny norsk musikal får du nøye deg med denne. Og i mellomtiden kan kanskje regissøren få slippe til med noen kortere, mindre ambisiøse prosjekter først?