Denne filmen er en aldri så liten joyride, men med mål og mening. Den godeste regissør Satoshi Kon står også bak filmene Deep Blue og Millennium Actress og stilen kan vel betegnes som animert dramakomedie. Her er ingen teknofiserte sci-fi tendenser, ei heller storstilt fantasy eller eksplosjoner. Tokyo Godfathers er likevel ikke stillfaren eller gravalvorlig (faktisk mindre alvorlig enn mange litt for selvhøytidelige anime-filmer). Filmen er heseblesende nok i sin dagligdagshet, og det er bra!

I forhold til tidligere filmer i sjangeren gjør Satoshi noen fine valg. Noen av hovedpersonene er så nærme karikaturer, og dermed veldig uttrykksfulle, man kan komme innen anime, og utgjør et befriende friskt element i denne "storøyde-pikers-sjanger". Enkelte ganger kan man være fristet til å spørre det litt urettferdige spørsmålet "hvorfor velger Satoshi Kon å lage anime-filmer?" Urettferdig fordi det neppe er et ubevisst valg å operere i denne sjangeren, og urettferdig fordi en med spørsmålet avslører sin egen uvitenhet. Tokyo Godfathers er en film som helt sikkert kunne vært en god opplevelse også som realfilm, men hvorfor skulle vi ønske det når den fungerer så godt som den gjør?

Tokyo Godfathers er historien om tre forsofne hjemløse - den fordrukne Gin, transvestitten Han og den tilsynelatende foreldreløse Miyuki - som i jula finner et spedbarn i en søppeldynge. En skikkelig julefortelling med andre ord. De tre bestemmer seg for å finne barnets mor og en eventyrlig jakt gjennom Tokyos gater begynner. Til tross for historiens enkelthet er ikke dette en grunn film. Tokyo Godfathers blir i det store og det hele drevet fram av sine karakterer, som alle er interessante og med egne historier å fortelle. De tre uteliggerne skjuler alle en fortid som gjennom filmen blir klarere, og med det blir de mer og mer troverdige. Det er kanskje dette som gjør at man til slutt glemmer at dette i bunn i grunn er en tegnefilm - karakterene er så sterke at de blir levende for tilskueren. Med dette er filmen noe helt annet enn en tradisjonell julefortelling. Hvordan kan den være det med hovedkarakterer som enten drikker for mye, har forsøkt å drepe sin far eller helst vil være et annet kjønn? Likevel blir ikke filmen over-the-top. Dette er en film som du, på lik linje med Chihiro og heksene (Spirited Away) kan ta med deg både foreldre og barn og se. Med god humor både for voksne og unge, har filmens mørkere toner alltid et lite glimt av håp og forsoning i seg.

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette er en av de beste animerte opplevelsene jeg har hatt som voksen, og desidert den første gangen jeg har gått fra en film av denne typen med en følelse av å ha sett en klassiker!