Denne filmen er definitivt annerledes! Som tittelen tilsier er filmen bygget rundt fem forskjellige historier som alle på en eller annen måte blir innblandet med en mystisk leiemorder, spilt av Vinnie Jones (ja, han ja!). Som en hevnende engel stiller han alle sine ofre spørsmålet "What is your function in life?" før han uten nåde dreper for fote. Til tross for et par scener virker ikke denne filmen som en voldelig film. Ja, det er et par heftige kampscener og blodet spruter et par ganger, men handlingen er hele tiden så på kanten av all fornuft og realisme at dette aldri blir ubehagelig. Den andre historien skildrer en mann (Tadanobu Asano - det hotteste stjerneskuddet i asiatisk film akkurat nå) som begraver sin kone, den uendelig vakre Reika Hashimoto i en mørk skog. Da han kommer hjem sitter hun merkelig nok ved kjøkkenbordet og, uten et ord, lager hun et festmåltid til sin mann. Han sluker og fråtser i seg all maten før hun til slutt sparker livskiten ut av ham. Merkelig? Ja, men ikke uten teft og en slags følelse av at dette på et eller annet plan gir mening... Dette, med unntak av maten, gjentar ser tilsynelatende hver eneste kveld, og symbolsk sett kan man anta at dette er et forhold/ekteskap som ikke fungerer helt som det skal :-)

Neste historie omhandler Yoko, en effektiv reklameprodusent som lever ut sine innerste følelser og tanker i reklamefilmene hun lager (som forøvrig er hysterisk morsomme).
Og så ser vi Kobayashi, en lønnsarbeider som i pur lykke tar med familien på et hypnose-show og kommer hjem hypnotisert til å tro at han er fugl.
Til slutt er det en guttegjeng som bryter seg, tilsynelatende uten mål og mening, inn i andres hus (bl.a. Kobayashis). To av de tre har også åpenbare problemer med å definere sin egen seksualitet, og fungerer mer som et komisk innslag en noe annet.
De forskjellige historiene provoserer, underholder og forundrer om hverandre, og helt fram til slutten (som i et øyeblikk av ekstase faktisk gir en slags mening) er filmen et eneste lang hakeslepp.

Men det er mer i denne filmen enn merkelige historier. Hele stilen er en surrealistisk blanding av farger, dekor og gjenstander som underbygger og skaper et miljø og landskap helt utenom allfarvei. Dette er så fargesprakende, surrealistisk og campete at jeg aldri har sett maken. Det kan til tider virke som om regissøren Gen Sekugichi(dette er hans spillefilmdebut) har litt for mange ideer og baller i luften på en gang. Det er tvert i mot overraskende hvor fint filmen tar seg inn igjen akkurat når man tror at det skal til å bikke over i et stort absurd svart hull. Nettopp p.g.a . denne fine balansegangen kan jeg ikke få anbefalt filmen nok. En anmelder i Japan Times beskriver staffasjen som et amerikansk kjøpesenter før jul, og det er en ganske god beskrivelse. Dette er en film med juggel, men også med substans. Jeg skal definitivt kjøpe den på DVD, og jeg skal holde et godt utkikk etter teamet bak denne filmen(det kan virke som om forfatter, regissør og designer utgjør en helhet her).
Den beste filmen jeg så i 2004? Jeg tror det.