Mirrormask | Filmheader
gbang
djtokyoboogie
Topp

powered by FreeFind

Gjemmestedet er en dedikert temablogg om film. Her kan du lese saker og lengre innlegg om gamle som nye filmer på kino og DVD. Vi sveiper til tider også lett innom TV-serier som interesserer oss og noe litteratur om film. I tillegg kan du lese lengre anmeldelser av filmer vi ser og har lyst til å si noe om. Utvalget er foreløpig basert på tilfeldigheter og personlige preferanser. Inntil noen begynner å kaste DVD'er og kinobilletter etter oss vil det fortsatt være slik.
Les eller la vær!

Kommentarer



Den gyldne Q

Meta

Gjemmestedets feed webtwoohh Ta webben tilbake! Powered by Blogger Valid XHTML 1.0 Strict Button Maker Valid CSS Creative Commons License Last.fm bloglines.com Save the internet Browse Happy twofifty.org

HaloScan kommentarsystem LastHalo hacked

mandag, november 08, 2004

 

Tears of the Black Tiger (2000) - anmeldelse

fargene er autentiske!Filmer fra det fjerne østen med suksess i vesten har stort sett vært filmer fra land som Japan og Hong Kong. De siste årene har disse fått konkurranse av både Kina og Sør-Korea. Det ikke så mange er klar over er at den Thailandske filmkulturen også har en merkbar oppsving i disse dager. Pen-ek Ratanaruangs Last Life in the Universe vises i disse dager på kino flere steder i Europa, og anbefales på det varmeste. I kjølvannet av Film fra sør-festivalen ønsker jeg å anbefale en annen thailandsk film: Fa Talai Jone(Tears of the Black Tiger), en romantisk glorete western fra et land som forhåpentligvis vil gjøre seg mer og mer gjeldende.

Thailandsk film har et uttrykk som er umiskjennelig asiatisk, og fremmed for de fleste av oss. Likevel kan det spores flere vestlige trekk. Historien i Fa Talai Jone er ganske ordinær. Dum, en ung bondegutt, forelsker seg i Rumpoey, den lokale guvernørens datter. Forholdet mellom fattig og rik er alltid problematisk, og dette er intet unntak. Dum begynner å henge sammen med en gjeng lokale lovløse, og Rumpoey forsøker å glemme ham. Hun forloves også etterhvert med en politimann hvis jobb bringer ham ansikt til ansikt med Dum. Deretter går ting riktig ille...

I Fa Talai Jone er alt større enn livet selv. Kjærligheten er større, hatet er sterkere, kvinnene vakrere, mennene mer mandig, og blodet rødere. Fargene er veldig Technicolor, og alt er satt til et svært så gjennomført 40-tall, men med westernklisjeer i alle varianter. Alt fra cowboy-hatter, munnspill, pistol-dueller og blodsprut á la The Wild Bunch er med på å gjøre dette til et merkelig univers. Med dette og skuespillernes konstante overspill ender filmen opp som et fargesprakende melodrama. Både annerledes, ironisk og som en campete homage til western og tidligere thai-regissører. Jeg håper at flere vil oppleve denne «nye» filmnasjonen og at den fortsatt klarer å leve opp til den gode trenden de siste årene. Se en film som er virkelig annerledes, vakker og fargesprakende. Som et glorete postkort.


Arkiv

mars 2004   april 2004   mai 2004   juli 2004   august 2004   november 2004   desember 2004   januar 2005   februar 2005   mars 2005   april 2005   mai 2005   juni 2005   juli 2005   august 2005   september 2005   oktober 2005   november 2005   desember 2005   januar 2006   februar 2006   mars 2006   april 2006   mai 2006   juni 2006   juli 2006   august 2006   september 2006   oktober 2006   november 2006   desember 2006   januar 2007  

Too Cool for Internet Explorer