Filmer fra det fjerne østen med suksess i vesten har stort sett vært filmer fra land som Japan og Hong Kong. De siste årene har disse fått konkurranse av både Kina og Sør-Korea. Det ikke så mange er klar over er at den Thailandske filmkulturen også har en merkbar oppsving i disse dager. Pen-ek Ratanaruangs Last Life in the Universe vises i disse dager på kino flere steder i Europa, og anbefales på det varmeste. I kjølvannet av Film fra sør-festivalen ønsker jeg å anbefale en annen thailandsk film: Fa Talai Jone(Tears of the Black Tiger), en romantisk glorete western fra et land som forhåpentligvis vil gjøre seg mer og mer gjeldende.

Thailandsk film har et uttrykk som er umiskjennelig asiatisk, og fremmed for de fleste av oss. Likevel kan det spores flere vestlige trekk. Historien i Fa Talai Jone er ganske ordinær. Dum, en ung bondegutt, forelsker seg i Rumpoey, den lokale guvernørens datter. Forholdet mellom fattig og rik er alltid problematisk, og dette er intet unntak. Dum begynner å henge sammen med en gjeng lokale lovløse, og Rumpoey forsøker å glemme ham. Hun forloves også etterhvert med en politimann hvis jobb bringer ham ansikt til ansikt med Dum. Deretter går ting riktig ille...

I Fa Talai Jone er alt større enn livet selv. Kjærligheten er større, hatet er sterkere, kvinnene vakrere, mennene mer mandig, og blodet rødere. Fargene er veldig Technicolor, og alt er satt til et svært så gjennomført 40-tall, men med westernklisjeer i alle varianter. Alt fra cowboy-hatter, munnspill, pistol-dueller og blodsprut á la The Wild Bunch er med på å gjøre dette til et merkelig univers. Med dette og skuespillernes konstante overspill ender filmen opp som et fargesprakende melodrama. Både annerledes, ironisk og som en campete homage til western og tidligere thai-regissører. Jeg håper at flere vil oppleve denne «nye» filmnasjonen og at den fortsatt klarer å leve opp til den gode trenden de siste årene. Se en film som er virkelig annerledes, vakker og fargesprakende. Som et glorete postkort.