Oslo Internasjonale Filmfestival nådde sitt forløpige høydepunkt for min del med denne filmen. Oldboy er noe av det tyngste, mektigste og mest forferdelige jeg har sett. Samtidig er filmen en sårbar opplevelse. Oh Dae-su er en ikke helt hyggelig mann som en dag blir bortført. Han holdes så fanget i et rom med vask, toalett, dusj, skrivesaker og TV i 15 år.
Hva gjør man i et uvitende fangenskap i 15 år? Jo, du ransaker fortiden og prøver å finne ut hvem som hater deg. Dae-su ser også TV, forsøker å grave seg ut ved hjelp av en spisepinne, skriver memoarer og, ikke minst, trener til hevnens dag. En dag våkner Dae-su opp på et hustak ikledd en ny dress. Uten forklaring er han sluppet løs i en verden som, for ham, er både fremmed og kjent. Dae-su oppdager etterhvert at hans nemesis fortsatt har planer for ham. For Dae-su blir etterhvert spørsmålet "hvorfor?" når han oppdager hvem står bak hans fangenskap. Han møter også jenta Mido som han både elsker og mistror. Handlingsreferat blir vanskelig etter dette uten å røpe for mye, men denne filmen er kanskje det mest intense jeg har sett og vil se på lang tid.
Hevnmotivet har de siste årene vært populære gjennomgangstema i flere filmer, og inntil nå har kanskje Tarantinos Kill Bill-epos stått som de definerende filmene. Mens Tarantino bare er en cineastisk akrobat lager Oldboys regissør Chan-wook Park Filmer med stor F. I hans forrige film Sympathy for Mr. Vengeance stod også hevnmotivet sterkt, men mens den filmen tok lang tid å bygge opp blir vi her kastet rett inn i en verden av synd, fornedrelse og vold. En vond opplevelse, men med helt gyldig og fantastisk estetikk. Spesielt en scene, skutt i en eneste tagning, med en gjeng gangstere og Dae-su, kun bevæpnet med en hammer, er imponerende. Filmen inneholder også sterke elementer av Ødipus-komplekset uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Skal jeg ha noe negativt å si om filmen mener jeg at det kunne vært jobbet mer med bakmannens motiv. Selv om skuespilleren gjær en veldig bra prestasjon, blir motivet hans, sett med mine vestlige øyne, litt for ubetydelig. Han er riktignok en psykopat, men ingen er vel så skrudd i hodet... Kanskje dette har en annen effekt på det Sør-Koreanske publikummet, men det ødela en del av opplevelsen for meg. Noen anmeldelser jeg har lest tyder også på at folk er lettere forundret og forferdet over slutten. Det er merkelig? - det er vel ingen som forventer en tradisjonell slutt med en film som dette. Se filmen om det så er det siste du gjør!