Så Garden State i går. Regidebuten til Zach Braff er en imponerende debut. Ingen tvil om det. I følge OiF sparte mannen opp mesteparten av lønningene fra TV-serien Scrubs for å finansiere dette prosjektet hvor han er både regissør, manusforfatter og skuespiller. Ikke verst! Likevel, og dessverre må jeg si, har jeg delte følelser overfor denne filmen. Zach spiller Andrew 'Large' Largeman, en 26-åring som har gått på tung medisinering siden 10-årsalderen. Han får en dag en beskjed på telefonsvareren fra sin far (som han ikke har sett på ni år) om at 'Large's mor er død. 'Large' drar hjem til New Jersey ("The Garden State"), og etterlater for første gang alle medisinene hjemme. Medisinene - utskrevet av psykiatefaren - har gjort ham følelsesløs. Uten evne til å føle empati, sympati, sinne, forelskelse, og ikke minst sorg. Hjemme i morens begravelse møter han faren og sine gamle venner - og senere den følelsesfulle Sam (spilt av den svært så søte Natalie Portman), som straks begynner å lære 'Large' et par ting om livet. Du aner hvordan dette utvikler seg ikke sant? Ingen overraskelser her med andre ord. Dette er en film av typen - "la oss utforske disse menneskene sammen så lærer vi nok hvorfor de er som de er etter hvert"... Dette er min største innvending mot filmen - den er nok litt for forutsigbar og historien er for ordinær.

Filmatisk sett er det en fin film, og hjertet mitt blir alltid varmt når slow-motion er brukt som en heldig effekt, men utover dette er det ikke så mye å hente. Skal du se en film rundt dette tema er Harold and Maude fra 1971 heller å foretrekke. Både Ian Holm (som 'Large's far) og Natalie Portman gjør veldig gode roller, men Zach er lite troverdig og bakgrunnen for hans handlinger blir sjelden begrunnet. Kanskje dette har et poeng i regissørens hode, men det gikk meg i så fall hus forbi. Det fungerer i halvparten av filmen der 'Large' skal virke følelsesløs, men fungerer ikke videre godt etterhvert som de gryende følelsene skal defineres. Hvorfor bestemmer han seg for å legge igjen medisinene? Har ikke forholdet til vennene forandret seg på alle årene de har vært fra hverandre? Det er flere slike småting som gjør det vanskelig å tro på 'Large' og hans historie. Den alvorlige samtalen med faren på slutten er unntaket fra dette, bare så synd det hele blir ødelagt av den håpløse avskjedsscenene mellom Sam og 'Large'...

Misforstå meg rett - jeg likte filmen relativt godt, underholdende filmatiske triks, tildels godt skuespill og god tematikk. Problemet er at jeg ikke helt tror på den, og det må være en forutsetning for en slik film som tenderer mot en dyp og alvorlig tematikk om følelser, sorg og skyld. Vi krysser fingrene for at Zach Braff kommer opp med noe enda bedre neste gang(kanskje han da holder seg kun til regissørstolen), for dette er absolutt lovende. Bra, men mangelfull!