Jeremy Irons har gjort det i Tvillingskjebner. Nicholas Cage likeså i Adaptation. Den kanadiske skuespilleren, forfatteren og regissøren Robert Lepage gjør det nå. Han spiller to brødre i The Far Side of the Moon som er nok en film vi ikke får se på norske kinoer utenom festivaler. Og synd er det. Filmen er nemlig et stort lite mesterverk. Varm, lun og undrende.

Phillippe er en introvert og mislykket vitenskapsmann som jobber som telefonselger. Han er ekstremt opptatt av astronomi og russisk romforskning spesielt. Hans hovedteori er at romforskningen og vitenskap generelt er en form for narsissisme - et speil vi kan beundre oss selv i. Broren (også spilt av Lepage), André, er en dømmende og overfladisk homse. Han jobber som værmelder i en landsomspennende TV-kanal. Brødrene har et noe anspent forhold, men tvinges til å gjenoppta en ikke helt vennlig kontakt etter morens død (hva er det forresten med døde mødre på film?). Det geniale med filmen er at analogien rundt romforskning, spørsmålet om vi er alene i universet, og vitenskapen som et speil for vår selvbeundring eller nysgjerrighet faller helt naturlig sammen med brødrenes tilbakeblikk på felles oppvekst, sosial omgang og familiære relasjoner. Astro(kosmo)nautenes surstofftilførsel fra romskipet minner forresten forbausende mye om en navlestreng. Slike metaforer og analogier er det rikelig av i denne filmen. Mens Phillippe er konsentrert om sine teori faller han selv under denne teoriens forbannelse. Han går glipp av helt åpenbare ting i forholdet til både broren og moren mens han ivrig beskuer seg selv fra et utenomjordisk ståsted. Nesten umerkelig faller det helt naturlig at disse to verdenene bindes sammen, og det er mysterier å oppdage i begge. Sier ikke mer enn at filmen konvergerer nesten samtidig i en oppklaring rundt brødrenes mor, deres forhold og Phillippes ønske om å finne en mening i livet og universet. Canadas Oscar-kandidat er et realistisk drømmeri av en film.