Audition er ikke en film for de med sart eller lettpåvirkelig hjerte(eller hjerne for den saks skyld). Filmens sluttscener er brent fast i hjernebarken min, og jeg forbanner meg selv for at jeg ikke tok til vettet og skrudde av før det var for sent.

Det finnes regissører med så særegne uttrykk at jeg kan kjenne igjen signaturen deres etter få minutter. Så finnes det regissører som forteller historier som ingen andre. I mine øyne er det ikke mange som kombinerer disse egenskapene på en slik måte som japaneren Takashi Miike. Kanskje mest kjent for sine ryggradbrekkende og blodige actionfilmer. Audition skiller seg ut som en mer stillferdig film. Det hindrer den ikke fra å være både urovekkende og blodig.

Handlingen dreier seg rundt Shigeharu Ayoama som syv år etter sin kones død fortsatt er enslig. Hans sønn oppfordrer ham til å gifte seg igjen før det er for sent. Ayoama eier et filmproduksjonsselskap sammen med vennen Yoshikawa. De arrangerer en audition til en film hvis biprosjekt er å skaffe Ayoama en kone. Uventet nok treffer Shigeharu Asami på denne måten, og de to utvikler et forhold. Det er på dette punktet at filmen overraskende skifter karakter. Filmen starter som et drama med karakterskildringer og en kjærlighetshistorie Hollywood verdig. Akkurat når man er fornøyd med å se hovedpersonene leve lykkelig alle sine dage skjer det noe med både handling og stemning. Asami bærer på en fryktelig hemmelighet. Filmens slutt er intens, motbydelig og totalt mistilpass i forhold til de foregående 90 minuttene.

Filmen kan beskrives som en Hitchcock uten humor, men med en desto større dose morbiditet. Og husk: akkurat i det øyeblikket du finner ut at du kanskje bør snu deg vekk eller skru av så er det mulig at det allerede er for sent. I min bok finnes ikke bedre kvalitetsstempel enn det.