Jeg innrømmer det gjerne. Jeg gråter av film. Ofte. På kino, og hjemme i stua. Det skal ikke så mye til før det renner i strie strømmer. Og det gjør godt. En film jeg har grått mye av og til er Tom Tykwers Krigeren og keiserinnen, en film om to mennesker som har kjørt seg fast i hver sin miserable virkelighet. For meg er denne filmen levende på en måte som svært få filmer er.

Krigeren og keiserinnen har mange retninger og subtile historier. Det er en romantisk film, en psykologisk film, en kriminalfilm og den er tragisk og melankolsk. Den har sitt eget tempo, sin egen virkelighet og utallige irrganger.

To hovedpersoner fanger de fleste elementer i våre liv. Den ene, Bodo, gråter også mye - tilsynelatende ukontrollert. Han bor sammen med sin bror og sammen planlegger de et kupp som vil sikre deres framtid. Den andre, Sissi, jobber og bor på en psykiatrisk institusjon. Hennes forhold til pasientene er noe ambivalent og hennes fortid på klinikken innebærer hemmeligheter hun selv ikke har innsikt i.

Deres veier krysses på ulykksalig vis, og sammen finner de ut av både Sissis fortid og Bodos problemer. Løsningen er ikke mindre enn genial, vakker og fantastisk rørende. Da gråter jeg.

Skuespillerne er praktfulle. Spesielt pasientene på klinikken gjør gode karakterer, og bringer tankene hen til filmer som Gjøkeredet og Universets Engler. Filmens stil, fargebruk og tempo er noe av det mest egenartede jeg har sett.

Nevnt jeg forresten at filmen er uendelig vakker? Det er til å gråte av.