Darren Aronofskys debutfilm Π (Pi) ble aldri vist på ordinær kino i Norge. Den fikk stor oppmerksomhet rundt den uavhengige filmfestivalen Sundance. På grunn av filmens matematiske tema er den også omdiskutert i vitenskapelige miljøer. Som student leide jeg den impulsivt på den lokale videoforretningen i 1999. Så gikk jeg hjem og så den alene på en liten hybel med dusj og toalett i en mørk vaskekjeller. Alle som har vært i en lignende situasjon vet hva jeg snakker om.

Filmens hovedperson Max Cohen er et matematisk geni. Han forsker på kaosteori og er nær løsningen på en formel som kan forklare meningen med livet, universet og alt. Han er også asosial, klaustrofobisk, og nær ved å vippe over i galskap og schizofreni. Han tar utgangspunkt i det kaotiske børsmarkedet der aksjer skifter eiere hvert eneste sekund. Ved hjelp av en supercomputer, treffende navngitt Euklid etter en mystisk matematiker i oldtidens Alexandria, nærmer Cohen seg en løsning. Det vekker interessen til et mektig børsfirma, teknokrater, et medieselskap, CIA, og ikke minst en gruppe jødiske kabbalister. Den fra før av forstyrrede Cohen blir nå i tillegg paranoid - noe som absolutt ikke betyr at de ikke er ute etter han.

Filmen er skutt i svart/hvitt. I våre dager er det et overveid valg da fargefilm er billigere og når bredere. Hvert eneste bilde er en antydning overeksponert. Bildemessig blir perspektivet satt på lyse skinnende detaljer, mens andre deler alltid er bunnløst svart. Til tider en slitsom men effektiv måte å oppleve Max' verden. Lydbruken begrenser seg til technomusikk og elektronisk støy. Fra grumsete bakteppe til hylende sirener.

Filmens menneskelige aspekt er representert ved den søte nabojenta, Cohens tidligere professor og ikke minst den lille jentungen i oppgangen som utfordrer Max med stadig vanskeligere kalkulasjoner. De viser alle en omtanke som han verken kan eller ønsker å ta stilling til.

Jeg har en tendens til å falle for filmer med flere lag - både i historie og mening. David Lynch er en slik uransakelig regissør og Darren Aronofsky er en annen.
Jeg har også en forkjærlighet for debutfilmer. Kanskje fordi det er her man finner det 'reneste' uttrykket til nye regissører. Π (Pi) har mange likheter med Lynch's debutfilm Eraserhead.
Begge filmene klarerer å skape et komplett og unikt univers i selve fortellingen og ut av hovedpersonens oppfatning av verden.