En del filmer klarer å fortelle noe viktig om det å være menneskelig. Uten nødvendigvis å underholde, etterlater de oss i en tilstand mellom følelser og fornuft, fantasi og virkelighet. Noen etterlater et uutslettelig inntrykk. Den relativt oversette perlen Northfork er en slik film for meg. Filmen er en sår, humoristisk og filosofisk beretning. Den berører grunnleggende tema som tilhørighet, frihet, liv, død og drømmenes makt og betydning i en desperat situasjon.

Montana, 1955. Landsbyen Northfork må evakueres for å gjøre plass til en ny demning. En del innbyggere nekter å flytte. Tre par med svartkledde 'agenter' har fått oppgaven å overtale disse. Agentene, viser det seg, har egne interesser i saken. Vi følger disse og de gjenværende innbyggerne i byens siste 48 timer.

I Northfork er alt grått. Alle farger er nedtonet. Bildene er likevel flotte sceneriske. Se scenen med fader Harlans siste gudstjeneste, eller Irwins vandring over kirkegården. Denne blandingen av realistiske elementer, det fantastiske og fraværet av farger er med på å gi filmen et sterkt preg av magisk realisme. Et annet element i dette er gruppen med engler som opptrer i filmen. Spørsmålet om de er virkelige eller bare en imaginær substituttfamilie for den sykdomsrammede Irwin er ikke viktig. Det som er viktig er det de representerer, deres metaforiske tilstedeværelse. For fantasien, for troen og for framtiden. På denne måten blir de en forlengelse av fader Harlans omsorg og forsøk på å lede Irwin skånsomt mot slutten av livet. Se eksempelvis Harlans stokk og dens likhet med 'trehunden' som fører Irwin til englene. Dette vitner om stor empati og innsikt i menneskelig psyke. Alt fortalt i en tilstand mellom fantasi og virkelighet.

Filmen låner fra western-filmens mytologi, men også gotisk estetikk. Ispedd bibelske henvisninger og filosofiske hentydninger stiller filmen spørsmålet om menneskelig framskritt er av kreativ eller destruktiv art. Blandingen av surrealisme og historie behandler den fortapte amerikanske drøm på en leken måte, som ikke minst virker frisk og ny.

Det er gledelig at det stadig dukker opp uavhengige amerikanske produksjoner som går langt utover de fleste storproduksjonene. Northfork ble skutt på 24 dager, og det er ikke mindre enn imponerende med tanke på det egenartede og personlige resultatet. På mange måter minner den meg, stilmessig og tematisk, om både Malicks Days of Heaven (1978) og Wenders' Wings of Desire (1987). Brødre-paret Mark og Michael Polish, som står bak filmen, har tidligere laget to filmer, Twin Falls Idaho (1999) og Jackpot (2001). Jeg planlegger å følge deres konstruerte, fantastiske univers videre.