VM-tropp	Offisiell VM-hjemmeside	VM-tropp

	Sluttplassering
	Russland
	Norge
	Jugoslavia
4	Danmark

Tabeller og kampreferater
Resulater, tabeller og referater

Norsk og dansk tropp
Norsk tropp
Dansk tropp

VM-magasiner
Bergensavisen
Berlingske Tidende
BT Online
Ekstrabladet
Nettavisen
TV2 Norge
TV3/VG

Multimedia
Kjersti Grini etter finalen Video (VG 17.12.01)
Marit Breivik etter finalen Video (VG 16.12.01)
Marit Breivik etter kvartfinalen Video (VG 15.12.01)
Breivik satte ned foten Video (VG 14.12.01)
Rokne storspilte mot Sør-Korea Video (VG 11.12.01)
Leganger om Slovenia-kampen Video (VG 09.12.01)
Grini om Tett på nett Video (VG)
Hørlykke i rollen som joker Video (Dansk TV2 09.12.01)
Kollektivets sejr over Frankrig Video (Dansk TV2 06.12.01)
Dansk sejr over Makedonien Video (Dansk TV2 05.12.01)
Veteranen Rantala - miniportræt Video (Dansk TV2 05.12.01)
En perfekt dansk start Video (Dansk TV2 04.12.01)
På besøg på spillerhotellet Video (Dansk TV2 04.12.01)
Pytlick: Kiærskou afgørene for sucess Video (Dansk TV2 01.12.01)
Lotte Kiærskou om dommerne Video (Dansk TV2 01.12.01)
Christina Roslyngs vurdering av dommerne Video (Dansk TV2 01.12.01)
Pytlick utilfreds med dommerne Video (Dansk TV2 01.12.01)
Pytlick: Danmark ikke favorit Video (Dansk TV2 01.12.01)

Mesterskapsprofiler

Cecilie Leganger Norge Verdenslaget	Mette Vestergaard Danmark Verdenslaget	Austra Fridrikas Østerrike Toppskårer	Josephine Touray Danmark Frisk debutant	Kjersti Grini Norge 1000-rekord

Evas håndballside om Norge
Norge stilte som tittelforsvarer og som en av flere favoritter til gullet. Noen måneder etter EM steg optimismen i Norge, for flere av spillerne som var på OL-laget, meldte seg igjen til tjeneste. Fremst blant dem var Cecilie Leganger. Lagkaptein Kjersti Grini ble kvitt skaden som hindret hennes EM-deltakelse, og gode og rutinerte spillere som Janne Tuven og Mette Davidsen gjorde gode comeback på landslaget etter en kårsbåndsskadene som ødela både OL og EM for dem. I tillegg til at en god porsjon rutine var tilbake på landslaget, hadde jo de nye og talentfulle spillerne fått mer rutine, og laget hadde fått sjanse til å bli mer samspilt enn det som var mulig på de snaue to månedene mellom OL og EM. På papiret så det ut til at Norge kunne stille med sitt sterkeste lag noensinne. Men i månedene før VM startet problemene, det så faktisk ut som det ingen ende skulle ta. Riktignok ble det raskt klart at en viktig nøkkelspiller som Cecilie Leganger kom tilbake slik hun hadde antydet etter OL, men så startet det marerittet som har fått navnet "Leganger-saken", en sak som truet med å ødelegge hennes karriere, og som også påvirket det norske landslagets forberedelser til VM på en uheldig måte. Heldigvis ble det et fornuftig forlik i saken, slik at de siste VM-forberedelsene kunne gå sin gang. Flere spillere vi håpet skulle komme tilbake, gjorde det likevel ikke. Det kom motistridende meldinger om Heidi Tjugum, men til slutt ble det klart at hun prioriterte sine studier, men hun sa seg villig til å være en hjemme-reserve i tilfelle det skjedde noe med Cecilie Leganger. Tonje Larsen, som lenge har slitt med jumpers knee, ble hjemme denne gang. Tidligere har man valgt et kompromiss der hun spiller forsvar, men ikke angrept. Hun har av mange blitt kalt "forsvarssjefen" på det norske laget, så det var et stort tap at hun måtte bli hjemme. Etter OL tok Mia Hundvin seg en pause på landslaget på ubestemt tid, og hele Håndball-Norge gledet seg da lysten til å komme tilbake meldte seg i god tid før VM. Men det viste seg at man gledet seg for tidelig, for studieopplegget hennes lot seg ikke kombindere med VM-satsing. Med henne mistet vi profil og en spesiell venstreving, et effektivt kontringsvåpen. Om ikke dette var nok, så fortsatte skadeproblemene for landslaget. Etter at Goksør gav seg, var jo plassen som 1. playmaker ledig. Nå skulle endelig Mette Davidsen komme ut av jokerrollen og få mer spilletid. Men kort tid etter comebacket viste det seg at kneet ikke holdt, dermed var jakten i gang etter en ny playmaker. Tertnes løste sitt playmaker problem med Kari-Anne Henriksen, en spiller som ikke hadde noen mesterskapserfaring. Kari-Anne blomstret i Tertnes, og gjorde en flott landslagsdebut for Norge. Men dessverre fikk også hun en kneskade og måtte droppe VM. Norge hadde dermed et playmakerproblem kort tid før VM som det var vanskelig å løse. Birgitte Sættem, som fikk sitt gjennombrudd under VM 1999, pådro seg en skade som gjorde henne uaktuell for landslaget. Om ikke dette var nok, så var også generasjonen av nye spillere rammet av skader. Bakspilleren Karoline Dyhre Breivang, som gjorde en fantastisk EM-debut, mistet VM pga. skade. Norge stilte dermed med mange VM-debutanter, og flere av dem hadde heller ikke deltatt i EM året før. Breivik hadde dermed supplert landslaget med ferske spillere, flere av de nye EM-spillerne var ute pga. skade eller fordi andre spillere fikk sjansen. I dette perspektivet var det nok mange som senket forventningene noe til hva Norge kunne få til i dette mesterskapet, men man håpet jo at Norges skulle kunne kjempe om medaljer.

Da mesterskapet startet, mente mange at Norge hadde havnet i den letteste gruppen. Norge vant alle sine kamper i gruppespillet lett, og man begynte å lure på om det egentlig var en ulempe. Litt kotstand hadde kanskje gitt laget mer å jobbe med. Allerede i gruppespillet så man at det var et annet lag enn det vi hadde i OL. På den ene siden så det ut til at Norge ikke lenger hadde det sterke forsvaret som har vært landslagets varemerke, dermed ble det tyngre for Leganger, som jo også ble belastet hardere i dette mesterskapet, siden hun måtte står i mål så og si hele tida for Norge. På den annen side var det mer kreativitet i angrepsspillet, noe som man faktisk så bedre ut enn de man kunne se i deler av OL. Det var også gledelig at flere av de nye spillerene stor fram og tok ansvar sammen med de rutinerte spillerne.

Det er kanskje mer dekkende å si at Norge vant sølvetenn at de tapte gullet. Etter å ha lekt seg igjennom gruppespillet startet alvoret. Etter en runde i sluttspillet, stod det vanskelige hindre igjen før finalen. Etter å ha slått Sør-Korea, møtte Norge Frankrike i kvartfinalen - laget som tapte med ett mål mot Danmark, og som vi måtte spille fire ekstraomgager imot to år før for å bli verdensmestere. I denne kampen viste Norge en styrke som viste at det å drømme om gull kanskje ikke var så urealistisk likevel. I semifinalen stod Jugoslavia for tur, et lag som hadde satt seg i respekt så langt i VM. På et tidspunkt lå Norge 6 mål bak, men det norske laget ville ganske enkelt ikke tape. Det jugoslaviske laget spilte hardt, så flere av spillerne måtte tåle mye juling. Men finaledrømmen så ut til å få dem til å tåle det meste, så Norge greide å utligne slik at det ble ekstraomganger. Norge lå etter med ett mål da andre ekstraomgang begynte, men Cecilie Leganger stod fram som en supermålvakt i de avgjørende minuttene slik hun også gjorde i Frankrike-kampen. Monika Sandve fikk æren av å skåre vinnermålet. Man kan si at Norge slet seg til finaleplassen, og det var en utrolig lagånd i tillegg til en fysisk styrke som ble avgjørende. I finalekampen mot Russland kom Norge kjapt 6 mål bak. Norge hevet seg i andre omgang, men Russland greide likevel å vinne klart. De høye og tunge spillerne hadde et effektivt forsvar, og de hadde enkeltspillere med en utrolig teknikk. De var på flere måter noen nummer for store for de norske jentene, som ikke hadde et godt nok forsvar til å greie oppgaven.

Før man begynner å trekke fram enkeltspillere på det norske laget, er det naturlig å trekke fram hele laget. Det er utrolig at det har vært mulig å sveise sammen et slikt lag med så mange nye og urutinerte spillere på så kort tid. Fighterviljen og evenen til å kjempe til siste sekund har vært imponerende. Cecilie Leganger opplevde for sjette gang å komme på All Star Team i et internasjonalt mesterskap, det er liksom en juletradisjon. Siden hun normalt har høye redningsprosenter, er det ikke redningsprosenten i seg selv som imponerte mest, snarere hennes evne til å varte opp med superredninger på de mest dramatiske tidspunkter. Denne gangen måtte hun jobbe hardere enn under noe annet mesterskap. Hun hadde ikke Tjugum til å dele ansvaret for de viktige kampene med, og hun fikk heller ikke hjelp fra et sterkt norsk forsvar slik det har vært før. Når man tenker på den "oppladningen" til VM hun har hatt, må man ganske enkelt bli kjempeimponert. Kjersti Grini kom riktignok ikke på verdenslaget, men mange vil nok si at hun hadde fortjent en plass der. Under mesterskapet passerte hun utrolige 1000 landslagsskåringer, det er en sterk rekord. Hun ligger klart på topp på lista over størst effektivitet (mål per landskamp). Under mesterskapet ble hun norsk toppskårer, og hun var også toppskårer under selve finalen. Marianne Rokne stod fram som den skarpskytteren vi vet hun kan være fra hennes spill i Tertnes, og hun var blant de nominerte til All Star Team. Norge har dessuten utrolige sterke strekspillere i Else-Marthe Sørlie og Elisabeth Hilmo. Det er vanskelig å trekke fram en enkelt av debutantene - ingen nevnt, ingen glemt.

Sølv er god framgang fra en 6. plass i forrige mesterskap, og det er fremdeles gode og rutinerte spillere som trolig vil komme tilbake og styrke laget til neste mesterskap. Norge bør være fornøyd med sølv denne gangen, men man bør ta med seg at forsvarsspillet ganske enkelt ikke holder til gull.

Evas håndballside om Danmark
Danmark hadde et svart VM i 1999, da de ikke kom til noen semifinale, men med et ferskt OL-gull, var det likevel mye å forsvare. Også Danmark har gjennomgått et genereasjonsskifte etter OL, men var ikke rammet av så mange skader etter EM som Norge. Også på det danske laget kunne man finne debutanter som verken hadde spilt OL eller EM. Imidlertid var det en god posjon rutine på det danske laget, og tidligere landslagsspillere hadde igjen meldt seg til tjeneste: Katrine Fruelund og Kristine Andersen. Dansk målsetting var å nå semifinale, og så kunne alt skje.

I likhet med Norge hadde Danmark ingen problemer med å komme seg videre fra gruppespillet. Laget vant alle sine kamper, men siden laget hadde noe sterkere motstandere enn de Norge hadde, var noen av seirene knepne.

Danmark kom seg til semifianle etter en ettmålsseier mot Østerrike, der stod Russland for tur. Så langt hadde man registrert et dansk lag som hadde beholdt noe av det kjappe spillet, kontringer, spill i bredden, og gode skyttere. Men man ante et problem. I motsetning til Norge hadde ikke det danske forsvaret blitt svekket fra tidligere, men stayerevnen når motgang meldte seg, var ikke den samme. At noen av de som tidligere har tatt stort ansvar var borte fra laget, så ut til å ha mer å si for Danmark. I seminalen mistet Danmark en klar seier, og nærmest kollapset i siste halvdel av annen omgang. Spillerne så ganske enkelt slitne ut, og startet å gjøre feil, og var tom for kreativitet. Man begynte også å lure på hvorfor Kristine Andersen satt så mye på benken, særlig da problemene begynte å melde seg. Med det innrykket på netthinnen fryktet man en slakt fra Jugoslavia i bronsefinalen, laget som spilte så ureglimentert mot Norge. Men slik gikk det ikke. Danmark hadde gjort flere fornuftige justeringer før denne kampen, satt inn noen friske krefter, og så ut som et lag som gjerne ville vinne bronse. Laget skaffet seg igjen en stor ledelse, men fikk problemer mot slutten. Jugoslavia utlignet, og dermed måtte det to ekstraomganger til før bronsemedaljen var fordelt. De danske jentene kjempet tappert, men det måtte se at Jugoslavia vant. Men det danske laget viste enn helt annen fightervilje til siste minutt i denne kampen sammenlignet med semifinalen.

Av enkeltspillere er det vanskelig å komme utenom lagkaptein Mette Vestergaard, som fortjent kom på verdenslaget (høyre bakspiller). Kristine Andersen gjorde et glimrende comeback på landslaget, og var i perioder Danmarks beste spiller. I enkelte av kampene var dessuten Lotte Kiærskou stor. Av nykommerne kan man trekke fram høyrevingen Josephine Touray, som med sin eleganse og utstråling gjorde seg godt bemerket. Hun var dessuten stor i kampen der Danmark sikret seg avansement til kvartfinale. Slagelses Mette Melgaard var også helt ny i mesterskapssammenheng, og gjorde et flott og jevnt mesterskap på sin strekposisjon og i forsvar.

En fjerdeplass i et VM etter 10. plass i EM året før er en stor framgang. Sett i dette perspektivet er dette et godt resultat. Men særlig semifinaleavslutningen, bør inspirere til nytenkning. Laget var rett og slett ikke godt nok fysisk trent til å gjennomføre en hard VM-turnering, og man kan rett og slett ikke kollapse slik i en semifinale.

VM 2001	Spillerutmerkelser
Målvakt	Cecilie Leganger (Norge)
Venstre kantspiller	Maja Savic (Jugoslavia)
Høyre kantspiller	Beatrix Balogh (Ungarn)
Strekspiller	Ludmila Bodnijeva (Russland)
Venstre bakspiller	Leila Lejeune (Frankrike)
Høyre bakspiller	Mette Vestergaard (Danmark)
Playmaker	Jirina Poltoratskaja (Russland)
Toppskårer	Austra Fridrikas (Østerrike)