Sanliurfa - Harran

Alltid spennende å komme til et nytt sted. Sitter i Ipek Palas Oteli, klokken er snart 8 og jeg har overlevd første natt her. Uten luftkondisjonering, for det koster ekstra. Det merkes at man er nede fra høyfjellet, temperaturen truer med å passere 40. Sanliurfa har en halv million innbyggere som alle har bråkete biler eller kompressorboremaskiner. Men jeg har sovet i natt, flere ganger, og føler meg slett ikke så verst.

Ankom halv ett i natt etter 8 timer i buss. Kom i snakk med en usedvanlig blid og glad gutt som studerer fysikk i Erzurum, han tok opp alle slags emner, blant annet religion og politikk. Noe man ikke bør diskutere blant fremmede. Langs veien mellom Tatvan og Diyarbakir var det tett med kontrollposter hvor bussen måtte inntil siden, men bare ved den første var det skikkelig kontroll: Offiseren stiller seg ved siden av sjåføren, kommanderer de "overflødige", dvs. dem som ikke har seteplass, til å gå ut. Ganske mange, på et dobbeltsete teller jeg 7 personer. De blir ransaket og kontrollert utenfor. Selv beveger han seg bryskt gjennom bussen mens han tar hver enkelt, studerer nøye bilder og ansikt, blar gjennom hele passet før han leverer det tilbake. Ved siden av sjåføren står en menig soldat med automatvåpen i stilling, slik at offiserens rygg er dekket. Det hele varer 10 – 15 minutter før vi blir vinket videre. Utenfor er det oppstilt seks kamuflasjefargete, bemannede bunkerser og panserkjøretøy. En høy, kraftig mann sitter foran min venn, altså skrått ovenfor meg. Han snur seg, mens offiseren fortsatt går gjennom bussen, og viser meg sitt identitetskort. Det er annerledes enn det vanlige, han peker på kortet, på seg selv og offiseren, slik at jeg skal forstå: Han er en av dem. Det viste seg at det var ment som en trussel, for etterpå fikk vi beskjed av bussverten å slutte å prate. Vi trodde vi skulle snakke lavere, men snart var beskjeden at: om vi ikke holdt kjeft, ville han trekke pistolen. Jeg hadde som vanlig ikke vært beskjeden i mine uttalelser, men regnet med at ikke andre behersket engelsk. Visse ord er imidlertid lett gjenkjennelige, dessuten satt min venn sammen med sin familie som krevde oversettelse. Slik ble vi altså sittende i taushet, sensurert resten av turen, gjennom det frie landet dekket av bunkerser ved hver 500 meter eller hver kilometer. Stridsvogners langfingre truende utover jordene mot en ikke eksisterende fiende. Gjennom Diyarbakir – over Tigris, mens vi fikk se en japansk kampfilm på bussens video, kunne man observere en beleiret by full av kampfolk og kamputstyr. Av siste modell, selvsagt. Her er det bare folk som er fattige, militæret er rikt. Og kampfilmen var like bra for menn som for slørskjulte kvinner, gamle og barn. Etter Diyarbakir forsvinner trusselen utenfor. Ingen flere kontrollposter, bare en og annen politikontroll der bussen høflig blir vinket videre.

Hotell Ipek Palas er rent og ordentlig. Prisen på 7 millioner inkluderer frokost. Med luftkjøler ville det blitt 10 – 12. Jeg inntar frokosten ved et bord, der jeg tror jeg skal være fri for røykere, men snart sitter 4 røykere rundt meg. De ønsker god appetitt, men gjør sitt for at den blir ødelagt. Det var heller ikke rare frokosten: noen tomat- og agurkskiver, 9 oliven, en smør- og en syltetøypakke. Masse ferskt brød. Ipek palas - "Silke Palasset" - er å ta vel hardt i.

Sanli Urfa – Ærefulle Urfa het egentlig bare Urfa, men siden Antep fikk tittelen Gazi Antep – Seierrike Antep etter heltedåder i 1923, kunne ikke urfingene være dårligere som hadde holdt franskmennene unna i kjølvannet av 1. verdenskrig. Etter en behandlingstid på omtrent 50 år ble byens ærestittel godkjent. Makedoneren Alexander den Store hadde kalt byen Edessa, og da han kom dit bar den det arameiske navnet Urhai. Byen skal ha vært grunnlagt av kong Nimrod, ifølge 1. Mosebok tippoldebarnet til Noa. Nimrod var en frafallen og begynte å dyrke solguden, begynte å feire vintersolverv. Dermed kan han være kilden både til søndagene og julen, visstnok også påsken, påskeggene og juletreet. En ekte hedning. Kanskje går jeg rundt i verdens eldste by. Det hevdes at Abraham (Ibrahim) – eller Abram - ble født her, i en hellige grotte. Dit får du adgang om du er kledt på armer og ben, men naken på føttene. Du kan få smake det hellige og legende vannet fra Ibrahims kilde. Grotten er en del av et større anlegg med moské og medres – koranskole. Her kan man følge undervisningen. Imamen gir de små guttekroppene bestemte slag hvis de ikke husker rett, svarer riktig. Kanskje også feil uttale gir rett til en hellig dask over baken. I en krok sitter en liten stakkar for seg selv. Han greier så vidt å holde øynene åpne over de snirklete og fremmede bokstavene. For han har kanskje hjulpet sine foreldre i forretningen til langt på natt, slik han måtte forrige natt og natten før den. Likevel sender de ham på koranskolen, slik at han kan bli skikkelig. Men imamen synes ikke han er skikkelig når han sovner midt i den hellige teksten. Derfor sendes han med harde slag til skammekroken. Og også i natt skal han jobbe.

Den fromme Abram greide ikke å forsone seg med kong Nimrods solgud. Til straff ble han kastet på bålet. Men Abrams gud tryllet flammene om til vann. Asken og veden til fisk. Abram selv havnet på ræven i rosebuskene. Etterkommerne av de karpene er selvsagt hellige. Den som prøver å spise av dem blir blind, fiskene får derfor være i fred og mange, mange svømmer rundt i det grønne vannet i den luftige parken med de skyggefulle plataner. Men ikke helt i fred, for folk forer dem med brød for å se dem sloss om maten. Og siden brød sveller i fiskemagene, risikerer de å sprekke. Hellige eller ikke hellige, fisker er dumme, spiser og spiser selv om de er mette. Ekstra underholdende blir det når folk kjøper saltkringler – simitler – med ganske hard skorpe. Fiskene dytter rundt på dem som sirkusfisk, inntil de endelig greier å lage hull og jafser i seg digre biter. Og over det hele tegner svalene sine elegante buer mens de hjelper oss å holde bestanden av insekter nede. Rovfugler, svalene. Men det er varmt, og av og til blir de tørste. Da sveiper de over vannflaten, uten å bremse, mens de med undernebbet pløyer i seg en slurk eller to.

Her i denne hellige byen har jeg funnet et sted å sitte ute og drikke øl. Den første plassen som ble anbefalt var en restaurant med takterrasse. Allerede før jeg satte meg ned insisterte jeg på at det var øl og kun øl jeg var ute etter. Sammen bar vi bord og stoler ut på terrassen, jeg satte meg ned, og da kom bomben: Utsolgt for øl, men masse cola. Om et par timer imidlertid…. Det var bra, for her er det ikke bare finere, men også nærmere hotellet: En hage, der de ble så begeistret for utenlandske gjester at de bød på et stort fat assorterte, friske frukter til ølet. Her er meny også. En skikkelig spesialforretning. Livet er bra, men sabla varmt.

Onsdag

Temperaturen har passert 40, klokken er ikke fylt elleve og jeg inntar dagens første pils i en liten skyggestripe som antas å ha forsvunnet til tolv. Men innen da har nok verten kledd hagen med seilduk, tenker jeg. Egentlig er det ikke så tidlig, jeg har vært på bena siden 6, vært i Harran.

I Mesopotamia – landet mellom elvene Eufrat og Tigris – er klima og vanntilgang perfekt for jordbruk. Etter all sannsynlighet oppsto jordbruket nettopp her. Og Tera tok med seg sin sønn Abram og sin sønnesønn Lot, Harans sønn, og sin svigerdatter Sarai, som var hans sønn Abrams hustru, og de dro sammen ut fra det kaldeiske Ur på vei til Kanaans land, men når de kom til Haran, bosatte de seg der. (1Mo 11 31). Det var nok etter krangelen med kong Nimrod. Ifølge samme bok ble kong Nimrod født 4 generasjoner etter Noa. At Abram, ifølge samme kilde, ble født 10 generasjoner etter Noa, ødelegger ikke legenden. Dette var tiden før livsstilsykdommene – det var neppe tobakk de dyrket her den tiden – folk ble gjerne skikkelig gamle. Noa, som hadde slått seg ned i Ararat-strøket, ble 950 år og døde ikke før Abram var 40. Abraham selv bodde i Harran til han ble 75 år, og levde enda 100 år til. Senere bodde barnebarnet Jacob her som flyktning og måtte jobbe i 14 år hos onkel Laban før han dro av gårde med sine to kusiner Lea og Rakel. Og mens det er enighet blant forskerne om at vi snakker om den rette Harran, er det bare noen som aksepterer at Urfa er bibelens Ur, altså Abrams fødeby. Men hvis Abram kom fra Persiabukta, som det hevdes, måtte han ha tatt en bra omvei på veien til Kanaan.

Harran er kanskje verdens eldste kontinuerlig bosatte by. Her er ruiner etter en festning, karavansarai, universitet og spor etter mange religioner. Spesielt tempelet, hovedsenteret for dyrking av måneguden Sin. Selvsagt, her er for varmt til å dyrke noen solgud. Araberne som bor her i dag, lever i leirhus, der hvert rom danner spisse kuber som skal holde solvarmen unna. De skal også være bra om vinteren. Folk, spesielt kvinnene, er kledd i nydelige, fargete drakter og hodesjal. Da vi stanset ved et hus, ble vi overøst med produkter fra hagen: Agurk, tomater, paprika – ikke bare det vi kunne spise der og da, men en stor pose full av markens grøde. Det er som de takker sin gud (Sin?) for å ha blitt tildelt besøk. Kvinnene er slett ikke sjenerte og tilbakeholdne, ansiktene ikke tildekket. De virker glade og åpne der de lever i sin rustrøde verden omtrent på samme måte som Lea og Rakel. Ikke bare rustrød, men grønn, for det er ført vann til stedet via kanaler slik at her kan dyrkes blomster i tillegg til grønnsakene. Og bomull. Området – og hele den 50 kilometer lange veien dit over sletten – er kranset av enorme bomullsmarker med sine hvite og fiolette blomster, med spredte solsikker som stikker hodene sine opp av det grønne.

Og tobakksblader. Her også. Tyrkernes framtid synes å ligge i tobakksåkeren og i gravlundene. I Sanliurfa har de en kirkegård, der gravsteinene står så tett at likene må være plassert stående. Og de er høye, gravsteinene, noe som gir dem et ekstra dystert preg. Man får lyst til å kjøre en kam gjennom dette bustete nekropolis (ölümbolu på tyrkisk) med slanke steiner, der man på moderne urbant vis har løst horisontale problemer vertikalt. Gravplassen er anlagt på begge sider av en vei; det ser ut som om veien er i ferd med å gro igjen av bare graver, av bare folksomhet. Hører dere kurdere, armenere, arabere: Et hemmelig våpen; slutt og røyk, og snart har dere flertallet!

Også guttene arbeider i Harran. Når turister dukker opp, strømmer de til med sine historie- og språkkunnskaper. De spør ikke om lov til å være din guide, de bare heller sin kunnskap misjonerende over deg som om det skulle være en koranlekse: Om de første kjente bosettinger i sumerisk tid, om Abraham, om universitetet og astronomitårnet, månetemplet, brønnene og mongolene som kom og ødela det hele. Flinke og glade gutter; glade inntil du skal betale det du mener er en brukbar pris for en ikke bestilt personlig veiviser. Da kommer geipen fram sammen med kravet om det dobbelte. De må nok lære seg å avtale pris på forhånd.

Senere

Jeg har spist en stor, god lunsj på fin restaurant – Urfa Sofrasi – med lokale spesialiteter. Som avrunding av måltidet fikk vi en kaffekick, spesielt fra dette arabisk influerte området som kalles "mirra" på arabisk, "aci" (bitter) på tyrkisk. Det var forbudt å sukre pillen. Derfor måtte jeg ta en kaffe til, som jeg fikk lov å ta sukker i. Og nå er jeg tilbake i ølhagen min, der varmen er så sterk at t-skjorten er gjennomtrukket av fukt. Skjønt ølen er iskald ved servering og står i skyggen, rekker den å bli lunken før den er halvtom. Den står på et marmorbord som selvsagt varmer på samme måte som i hamam. Men her er trivelig – også i dag stilte verten med assorterte frukter som synes langt mer kostbar enn den skarve ølen som drikkes.

Enda senere

Og så fikk jeg lyst til å gå i hamam. Det er vel sånne varme lyster man får i varmen, fjerne noen varme pølser av hud. Jeg hadde sett et skilt rett borte i gaten, men det viste seg at der var stengt. En av de unge mennene hos naboen fulgte meg imidlertid til et annet, noen hundre meter nærmere sentrum. Han var fra Syria, mente det var bra der også som – som han sa – over alt ellers i Kurdistan. Da jeg kom ut av badet, passerte en mann meg i full fart mens han spurte: "Do you speak kurdish?" Ingenting i veien med identifikasjonen her heller. I hamamen fantes det ingen varm marmorblokk, heller ingen hvileseng i kabinen. Men den gamle mannen som stelte meg var sterk og dyktig. Etter vask og massasje sittende, fikk jeg beskjed om å ligge på gulvet mens han fullførte operasjonen. Og da jeg skulle betale, ville jeg være generøs som de brutale i Istanbul og Ankara krever, men det var ikke tale om at de ville ha mer enn 5 millioner – altså knapt – 40 kroner – for jobben og velværet. Ikke urimelig da å fullføre kroppsstellet med barbering. I en avstand av 20 skritt fra hotellet er det ikke mindre enn 6 barbersalonger. Jeg valgte den nærmeste, dvs. vegg i vegg. Han gjorde en grei og upåklagelig jobb til 10 kroner. Verdt å merke seg at han skyldte av såpen, noen barberinger siden jeg opplevde det sist.

Torsdag.