Ankara

De skryter av Tyrkia som et sekulært samfunn med fri religion, med konfesjonsfri skole. Men reiser du rundt litt, skjønner du snart at Kemalismen dyrkes like intenst som noen religion. Og i Ankara ligger Kemalismens "Kaba". Mustafa Kemal Ataturks mausoleum - Anitkabir - er bygget med steiner fra hele landet – i så måte er han kanskje Tyrkias svar på Alf Prøysen. Mausoleet er gedigent og militært (han var jo først og fremst en militær); bygningen er - liksom autoritære politiske system- fritatt for andre vinkler enn de rette. Anlegget er omgitt av en park, der det ser ut til at også landets tresorter er samlet. Men dette er ingen rekreasjonspark for folket, skjønt den ligger midt i et trafikkhelvete der man skulle tro det nettopp var behov for noe sånt. En bortkastet kvadratkilometer, hvor eneste tegn til liv er fiolette skilderhus. Ellers er det nok av folk som passer på, og vesken blir kvittert inn allerede fem hundre meter fra liket. Der går man også gjennom de 19 reglene som gjelder i Anitkabir for eksempel forbud mot å rope, spytte, konversere, ride på løvene, plukke blomster. Ja, her vernes de døde; her hyller man de døde og driter i de levende. Akkurat som en religion. Først passerer du ytterste og innerste rektangel, de mange høytidelige trapper og 8 rektangulære søyler, de høye soldater som ikke leer på annet enn øyelokkene og, i motsetning til trærne og steinene, ser ut som de er rekruttert fra samme familie, sultet halvt til døde og sminket til en rødbrun ansiktsfarge som står til den grønne uniformen og det hvite bandolæret. Så må du ta av deg hatten før du nærmer deg – bare nærme seg – den gedigne kisten som er hogget ut av én marmorstein (monolitt). Bare nærme seg, ikke røre og med luen i hånden. Ataturks "golden hits" er hogget inn ved inngangen, og du nærmer deg altså denne digre steinkisten og vet at Mustafa Kemal jo var en ganske liten mann. Men så ligger han heller ikke i kisten, men i en gravlignende krypt i etasjen under. Og dit kommer du  ikke, for de døde må som sagt vernes.

Religionsfrihet? Jada, hvis du bare anerkjenner vår Gud som den største, kan du bruke så mye tid du vil på Allah, Herren, Jahve eller Zevs. Det er høyt under taket i mausoleet, men ikke i de tyrkiske skoler og universiteter. Der de levende bruker sin tid. I Istanbul har de et hår fra profetens skjegg, men i Ankara står Herrens biler. Sammen med mausoleet er det utstillinger av husene der han gjorde ting, bilder fra hans møter med andre celebriteter, uttalelser om hans storhet fra andre storheter – mest i forbindelse med hans død i 1938. Adolf Hitler mente for eksempel at Mustafa Kemal hadde vist at selv en nasjon som er frarøvet alle midler kan skape midler til å redde seg, mens den greske statsministeren nominerte ham i 1934 til Nobels fredspris. Dessuten er boksamlingen hans utstilt, for han var jo en intellektuell. Flere av bøkene er oppslått for å vise kloke understrekninger og skarpe små kommentarer i margen. Dessuten kan du altså beundre tre svarte amerikanske biler og likvognen som tok ham med på en av de siste turene – likvogn med kanon. En hundre meter lang paradegate med 12 par hittitiske steinløver. Hanløver selvsagt, macho skal det være, står der som sfinxer i en faraoisk allé. I enden av gaten troner tre symbolske kvinner og tre symbolske menn. Store og stygge, slike heltefigurer som etter hvert rives i exkommuniststatene. Men jeg vet ikke om de statene har souvenirbutikk, det var det selvsagt her. Pussig nok er det fullt lovlig å stumpe sigaretten sin midt i trynet på den hellige. Men det kommer kanskje av tyrkernes vennlige forhold til tobakk. Jeg sier ikke at Ataturk var ubetydelig. Tvert imot, vil jeg støtte dem som hevder at han er blant de største politikerne som har levd. Men det får være måte på hvor mye ressurser som skal brukes på de døde.

Jeg spiser hasselnøtter. Har spist hasselnøtter i hele dag, siden jeg kjøpte et halvt kilo i formiddag. Tyrkiske nøtter kan knekkes med tennene. Før nøttehandelen hadde jeg funnet meg et rom i Otel Güzel til bare 4 millioner. I Istanbul levde jeg for 35 kroner natten, her er jeg nede i 27. Og dette er hotell; her er vask, seng, nattbord, lys i taket. Til og med telefon, hvis jeg måtte ha noe å bruke den til. Et par flasker øl har jeg også, men dem har jeg kjøpt i butikken borte i gaten.

Da jeg kom hjem i sted, fant jeg ikke sekken min. Ikke sto den i resepsjonen, der den ble plassert, og ikke var den i bagasjerommet i første etasje eller et annet rom i annen etasje. Og altså ikke på rom nummer 14 som jeg ble tildelt i formiddag. Det viste seg at damen som sjekket meg inn hadde byttet til rom nummer 3, som har en vesentlig høyere terskel. Der sto sekken. Om jeg trodde den var blitt borte? Aldri alvorlig. Annen manns eiendom er hellig her i Tyrkia; hvordan skulle det gått med hotellet om jeg hadde tilkalt politiet med mistanke om tyveri? Nei, her er du trygg for tingene dine. Det falt meg ikke inn at noe skulle være galt med å forlate verdisakene – har minst fire tusen kroner i kontanter + en bunke pengekort – i kabinen til hamamen. Syntes jeg fortjente en hamam etter en lang og svettende dag. Massasjemannen var spesielt brutal, høvlet av meg all brunfargen, viste stolt fram store, grå hudpølser, og tok etterpå usedvanlig hardhendte grep på min spinkle kropp. Men jeg ble ren. Selv om det var ekstra vondt der jeg er blitt solbrent, er jeg glad han holdt seg unna fotsålene som har spaserblemmer. Hamamen ligger like nede i gaten her, men jeg visste ikke det da, og gikk i feil retning. Gikk meg bort, slik jeg pleier å gjøre når retningssansen får råde. Men først hadde jeg sovnet i kabinen. Selv om jeg sov mye i natt, ble det nok mer våking enn jeg pleier. Å sitte i et tyrkisk tog er ikke så forskjellig fra et norsk. Lyden over skinneskjøtene er den samme, stolene ganske like, ukjente folk i setet ved siden av. Men av og til kommer det en gyngende følelse som om skinnene lider av solslyng. Kanskje merket jeg det bare da vi passerte jordskjelvområdet fra 2 år tilbake. Her var restaurantvogn og toalett i gangen, men så langt kom jeg aldri. Pusset tennene på stasjonstoalettet og gikk rett og slett og la meg (satte meg) klokken 10 – 11. Bråvåknet klokken 7.15, da toget etter ruten skulle ankomme Ankara. Og det gjorde det. Presis.

Fra jernbanestasjonen vandret jeg med sekk på rygg og mage i retning Ulus for å finne Museet for Anatolske Sivilisasjoner med utstillinger fra Urartu, Hatti, Hittit, Fryger og Assyrske utgravninger. Ingen tyrkiske, de kom jo som kjent senere. Likevel er altså nevnte mausoleumskompleks inspirert nettopp av hittitterne – en sivilisasjon som forsvant 2000 år før de første tyrkerne kom til Anatolia. Museet er alene verdt turen til hovedstaden. Blant de tusener av store, men særlig små objekter jeg vil huske, er en liten terning, nesten som den vi er vant til, men tilsynelatende så velbrukt at den nærmest var rund. Velbrukt for 3,5 tusen år siden. 

I Ankara i går, etter å ha spradet hjemover etter mausoleet, innom et lokomotivmuseum, ble jeg så lei av trafikken at jeg nesten startet min personlige krig mot bilene: Mannen er sterkere enn kvinnen, derfor står han over henne. Og bilen er sterkere enn mannen. Men jeg blir drittlei av mislykkede forsøk på å krysse gaten på bilistenes nåde – i de få tilfellene det er lyssignaler for fotgjengere, står det konstant på rød mann. Og strømmen av biler fortsetter og fortsetter. Kvinner, menn og barn venter forgjeves på en liten luke for å smette over, det ser ut som sjåførene jobber aktivt for å tette enhver slik lekkasje i trafikkstrømmen. Så nordmannen skriker i vrede og jumper rett ut i gaten med bråstopp som selvfølgelig resultat. Så kan folk passere, mens jeg dirigerte (stanset) bilene. Slik ble jeg dagens helt for noen av hovedstadens beboere – en stakket stund.

Om kvelden gikk jeg til ungdomsparken - Gentsj Parki. – for hvile, mat og forfriskninger. Her er det faktisk bilfritt! Rett innenfor blir jeg stanset av to karer som byr på vodka. Høflig som jeg gjerne er, tar jeg et glass med dem på parkbenken, og inviterer dem videre på en øl. Vi ble riktig så gode venner, de kalte meg "bror". Men dessverre, den ene greide seg ikke gjennom første ølen før han beklaget, han var allerede for full. Dermed ble jeg sittende med Ali, kjøpte flere øl og dessuten døner - rullekebab - til oss begge. Og han skjønner ikke et ord engelsk, så konversasjonen blir deretter. Jeg slenger ut en beklagelse over at det bare er mannfolk på skjenkestedet, og han vil straks stille opp og demonstrere hvor det er damer. Ikke sånn ment, forsikrer jeg, kunne bare vært greit med et mer representativt publikum. Men mannen insisterer på at vi skal ta taxi til Kizilay – Røde halvmåne, som er Ankaras andre, og mer moderne, sentrum.

Vi havner i en stor, kvadratisk bygning med butikker i første etasje, med restauranter og barer oppover etasjene. Nordmannen i shorts er selvsagt ikke reglementert antrukket, men etter en smule tvil og kanskje et blikk på magevesken, slipper vi likevel inn. For ikke alle har råd til å betale 10 millioner for fire stakkars, små pils. Min nye venn virket overrasket og fortvilet over den store regningen, men jeg var forberedt: Her er bare mannfolk bortsett fra ett bord med mer eller mindre fristende damer. Dem kan man by opp til dans, kanskje gratis, kanskje mot enda større millionregning. Og i en krok står et lugubert band og spiller tyrkiske låter etter publikums ønske, mitt kostet nye 2 millioner. Jeg begynner å bli lei av Ali og vil gå hjem. Nattklubb er heller ikke min stil. Han insisterte igjen på å ta taxi, men jeg trakk på skuldrene og begynte å spasere. "Nei, nei", ropte han etter meg, og måtte tilkalle vitne før jeg skjønte at jeg gikk i feil retning. Da han fortsatte å mase, en smule ynkelig, tok det en stund før jeg forsto at han hadde to ønsker til: Først ville han ha meg til å kjøpe sigaretter til ham, og så ville han være med meg hjem. Det fikk han ikke. Men han hjalp meg i hvert fall å finne veien, og da han ikke ga seg og ville ha en million idet vi forlot hverandre – etter å ha blitt betalt for hele kvelden – ropte jeg "piss off" og gikk inn. Men så trengte jeg vann, og måtte ut et kvartal for å kjøpe en flaske. Der sto mannen, jeg kunne ikke unngå ham, og Ali mottok sin million. Gråtende – nærmest – kastet han seg om halsen min og ga meg skjeggete, våte kyss på begge kinn, og jeg mintes hva jeg tenkte da jeg satt på fergen fra Heybeli, da en vakker, ung jente satt og delte en flaske vann med en langt eldre ektemann: Tenk å måtte drikke av den flasken han har dyppet snørrebarten sin i! Hva faen skal de ha alle disse bartene etter? Kanskje er det en ungdomsdrøm om å bevise at man er blitt voksen; en drøm man aldri vokser fra?

Tirsdag.