Apartheid i Det hellige land?

Av Martin Holter, tidligere trykket i Vårt Land 30.06.04

Med denne overskriften, uten spørsmålstegnet bak, skrev erkebiskop Desmond Tutu i The Guardian i 2002 om sine inntrykk etter å reist i Israel og de okkuperte områdene. Han var sjokkert over å se hvordan den israelske okkupasjonen lignet til forveksling på det voldelige segregeringsregimet verden så unisont hadde fordømt i Sør-Afrika.

Sør-Afrikas apartheidregime og det regimet Israel håndhever overfor palestinerne er ikke identiske. De har vokst fram i svært ulike kontekster, historisk, geografisk, økonomisk og verdenspolitisk. Sør-Afrika var aldri i samme grad territorielt utfordret av sine naboer. Sør-Afrika lå ikke i et geopolitisk vepsebol. De hvite var en liten minoritet som undertrykket en stor majoritet av befolkningen. Og: Sør-Afrika var utsatt for unison internasjonal fordømmelse. Spørsmålet er om det ikke likevel er så mange sammenfallende trekk at det må være politisk legitimt å kalle Israels politikk for et apartheidregime?

Apartheid er prinsippet om at statens innbyggere skal forskjellsbehandles etter rasemessig og etnisk tilhørighet, at deres rettigheter som borgere av staten avhenger av om du er hvit eller svart, i Israels tilfelle om du er jøde eller araber. Dette får konsekvenser for dine rettigheter til politisk deltakelse, til eiendom og til arbeid. Samtidig var apartheid kjennetegnet av et spesielt kontrollregime, med identitetskontroller, streng regulering av den svarte arbeidskraften, og en voldelig kontroll med den svarte befolkningens bevegelsesfrihet.

Israel har siden 1967 okkupert Vestbredden og Gaza. Områdene er ikke annektert, og innbyggerne der ikke gitt noen rettigheter i staten Israel. Men Israel har flyttet flere hundre tusen egne innbyggere inn i disse områdene. Det er ikke minst dette som ligger bak det brutale regimet som i dag opprettholdes i de okkuperte områdene.

Med utbyggingen av bosettingene har Israel ekspropriert store deler av de okkuperte områdene og definert retten til disse ekslusivt til den jødiske nybyggerbefolkningen. Slik jorda i Sør-Afrika ble gjort eksklusivt hvit. I Øst-Jerusalem føres en konsekvent politikk for å nekte bygging av palestinske hjem, samtidig som nabolag søkes gjort eksklusivt jødiske. Her og ellers i de okkuperte områdene deles den palestinske befolkningens områder dermed opp, og sperres av. Flere har påpekt hvordan dette likner måten de svarte ble stuet sammen i sine Bantustans. Muren som bygges i de okkuperte områdene i disse dager er kanskje det klareste uttrykk for dette. Her sperres den palestinske befolkningen fysisk inne i en rekke atskilte områder på Vestbredden. Med kartet over de enklavene som nå dannes får vi et kart som likner mistenkelig på kartet over Bantustanene i Sør-Afrika. Legg dem ved siden av hverandre og se. (link?)

Med bakgrunn i dette finner vi igjen flere av de andre trekkene som kjennetegnet apartheid i Sør-Afrika. Den palestinske befolkninga gies mulighet til å arbeide i Israel som billig arbeidskraft, men denne retten er strengt regulert, og i perioder nektes de denne muligheten som kollektiv avstraffelse og av sikkerhetsårsaker. Den palestinske befolkningas bevegelsesfrihet er i det hele tatt svært begrenset, som tilfellet var for de svarte i Sør-Afrika. De flere hundre kontrollpostene i de okkuperte områdene sørger for dette. Som i Sør-Afrika finnes et system av identitetspapirer og reisetilllatelser som bestemmer hvor man har lov til å oppholde seg. Slik har for eksempel en rekke kirkeledere fra Betlehem ingen adgang til å besøke Jerusalem ved påskefeiring (Vårt Land 9.6.04).

Et så symbolladet uttrykk som apartheid bør brukes med forsiktighet. Samtidig er den politikken Israel fører overfor palestinerne et så alvorlig overtramp at man bør lete etter nettopp gode symbolladede betegnelser, som kan få folk til å forstå hva det handler om. Muren Israel bygger i de okkuperte områdene bør således kunne kalles en apartheidmur.