Neste: 4. Eigne teltturar.
Opp: 3.2 Beskriving av naturfolk
Forrige: 3.2 Beskriving av naturfolk
Vinterane 1891-1892 og 1893-1894 overvintra Eivind Astrup saman med ein ekspedisjon under leiing av Robert Peary på nordvest-Grønland. Der vart dei godt kjent med dei innfødte inuittane. Astrup skreiv sidan om både dei to ekspedisjonane og om møtet med dei innfødte i boka Blandt Nordpolens naboer[19]. Desse inuittane budde i små hytter av stein og måse om vinteren, men om sumaren, budde dei utelukkande i telt.
«Teltet er syet af sælskind, der som regel først er blevne afhaarede. Det breder sig nederst i en slags halvrund form, medens det foroven ret over den flade, næsten lodrette frontvæg ender i et skarpt, meget kort møne. Dets indre skelet, der holder det hele oppe, bestaar dels av narhvalhorn, dels av træstænger. Døren, der er paa den flade side, lukkes ved et forhæng af tarmskind. I baggrunden indenfor er der, som i husene, indrettet en soveplatform belagt med skind.»
I nord-Kanada, langs nordvestpassasjen, leda Knud Rasmussen ein ekspedisjon, Den 5. Thule-ekspedisjonen, den danske etnografiske ekspedisjon til arktisk Nord-Amerika 1921-24. Etter denne turen, gav han ut boka Den store sledereisen[30]. Det er fyrst og fremst snøhytter i alle storleikar som vert nevnt i boka, men dette skreiv han om teltet til nokre innlandsbuarar i Barren Ground.
«I mai smelter snehyttene ned, og man flytter over i telt, ofte svære, prektige telt av reinskinn, spisse og med ljore i toppen, av samme type som dem indiarnerne bruker. Foran husmorens plass finnes ildstedet, her lages all mat, været er namlig oftest svært blåsende. Man skulle tro at nå kom en tid med hygge og lun komfort, men det er langt fra tilfelle. Når det skal kokes inne, går det ikkje med noe forheng for inngangen, og enten sitter man så i ustanselig trekk, eller også i tett røk fra bålet. Men det synes ikke å sjenere dem som bor i teltet.»
Han beskriv også korleis inuittane ved Pelly Bay greier seg utan treverk.
«Når sommeren var slutt og det ikke lenger var noe bruk for teltet, laget de sledemeier av det. Det foregikk på den måten at man la teltduken i ann, og når skinnet var gjennombløtt, la man det sammen mangedobbelt og lot det fryse i form av en sledemei. På samme måte brukte de moskusokseskinnet også. Disse meiene av frosne skinn laget men enda sterkere ved å putte ørret eller oppskåret kjøtt inn mllom foldene og la hele stasen fryse sammen. Om våren når det satte inn med mildvær og sledene tinte opp og falt fra hverandre, foret man bikkjene med teltskinnene og spiste selv det som var lagt inni.»
©Asle Feten (Heimeside) (e-post)