Neste: 3.1.5 Sibir
Opp: 3.1.4 Antarktis
Forrige: 3.1.4.4 Mawson 1911-14
Etter triumfen til Amundsen, såg Ernest Shackleton endå ei utfordring i isødet på undersida av kloden, han ville krysse det antarktiske kontinent. Planen hans var at eit hjelpeparti under leiing av Æneas Mackintosh, skulle ta seg til McMurdo-sundet i Rosshavet med skuta Aurora, kjent frå ekspedisjonen til Mawson(kapittel 3.1.4). Derifrå skulle dei leggje ut depot til toppen av Beardmore-breen. Eit anna parti under leiing av Shackleton, skulle ta seg til omlag 78° sør i Weddel-havet med skuta Endurance. Derifrå skulle dei ta seg over ukjent land til sørpolen og vidare den godt kartlagte ruta til McMurdo-sundet. Til denne turen hadde engelskmennane endeleg gjeve hundepann litt av den tillita hundespann fortjenar i polare strok. Ski hadde derimot ikkje engelskmennane lært seg å bruke, dei hadde riktignok med seg ein som kunne lære dei...
Etter verste engelsk tradisjon for polarekspedisjonar, skulle derimot ikkje alt gå heilt etter planen.
«We sailed from London on Friday, August 1, 1914, and anchored off Southend all Saturday. On Sunday afternoon I took the ship off Margate, growing hourly more anxious as the ever-increasing rumors spread; and on Monday morning I went ashore and read in the morning paper the order for general mobilization.
I immediately went on board and mustered all hands and told them that I proposed to send a telegram to the Admiralty offering the ships, stores, and, if they agreed, our own services to the country in the event of war breaking out. All hands immediately agreed, and I sent off a telegram in which everything was placed at the disposal of the Admiralty. We only asked that, in the event of the declaration of war, the Expedition might be considered as a single unit, so as to preserve its homogeneity. There were enough trained and experienced men amongst us to man a destroyer. Within an hour I received a laconic wire from the Admiralty saying ``Proceed.'' Within two hours a longer wire came from Mr. Winston Churchill, in which we were thanked for our offer, and saying that the authorities desired that the Expedition, which had the full sanction and support of the Scientific and Geographical Societies, should go on.
So, according to these definite instructions, the Endurance sailed to Plymouth. On Tuesday the King sent for me and handed me the Union Jack to carry on the Expedition. That night, at midnight, war broke out. On the following Saturday, August 8, the Endurance sailed from Plymouth, obeying the direct orders of the Admiralty.»3.14
Dette skreiv Shackleton i boka[28] frå ekspedisjonen, for å forsvara seg mot den kritikken ekspedisjonen fekk for å ha forlate landet ved krigsutbrotet. Og slik starta også sjølve ekspedisjonen.
På Sør-Georgia fekk Shackleton melding om særs vanskelege isforhold i Weddel-havet denne sumaren. Og rådet frå kvalfangarane var å vente til seinare på sumaren med avreise. Avreise vart derfor bestemt til 5. desember, med 28 mann ombord, og bare 2 dagar seinare fekk dei den fyrste kontakten med pakkisen. Frå då til 19. januar, snirkla skipet seg smått og forsiktig fram gjennom pakkisen til dei var 130km frå målet, Vahsel-bukta. Då vart dei stengt inne i pakkisen som dreiv vekk frå land, og det gjekk snart opp for mannskapet at dei måtte overvintre i isen.
14. oktober slapp isen endeleg taket att. 17. satte derimot isen inn att som ei skrustikke, og etter fleire harde tak, tok isen det endelege overtaket 24. Etter nokre dagar ved pumpene måtte dei evakuerte skipet klukka 5 ettermiddagen 27., og Endurance var historie, etter 281 dagar innestengd i isen.
«Essential supplies had been placed on the floe about 100 yds. from the ship, and there we set about making a camp for the night. But about 7 p.m., after the tents were up, the ice we were occupying became involved in the pressure and started to split and smash beneath our feet. I had the camp moved to a bigger floe about 200 yds. away, just beyond the bow of the ship.»3.15
«By 8 p.m. the camp had been pitched again. We had two pole tents and three hoop tents. I took charge of the small pole tent, No. 1, with Hudson, Hurley, and James as companions; Wild had the small hoop tent, No. 2, with Wordie, McNeish, and McIlroy. These hoop tents are very easily shifted and set up. The eight forward hands had the large hoop tent, No. 3; Crean had charge of No.4 hoop tent with Hussey, Marston, and Cheetham; and Worsley had the other pole tent, No.5, with Greenstreet, Lees, Clark, Kerr, Rickenson, Macklin, and Blackborrow, the last named being the youngest of the forward hands.»3.16
Det vart fleire leirrivingar i løpet av natta.
Dagen etter valde dei å flytte leiren att til ein betre plass 180m unna, på styrbord side av baugen på skipet. Denne leiren vart kalla fyllingsleiren3.17, ettersom dei la att mykje utstyr og forsyningar her. Planen var å gå til Paulet Island, nesten 650km unna. Paulet Island var ikkje næraste land, men Shackleton visste at det var ei lita hytte der frå den dramatiske ekspedisjonen til Otto Nordenskjöld 1901-1903. Og i denne hytta skulle det vera forsyningar som var forlate av den argentinske unnsetningsekspedisjonen. Shackleton hadde sjølv vore ansvarleg for pakkinga av dette utstyret.
Ettersom dei måtte leggje att mykje utstyr, måtte dei vurdere nøye kva som var og kva som ikkje var naudsynt. Alle vart utstyrt med nye klede. Reinskinnssoveposar hadde dei bare 18 av, så resten måtte greie seg med dårlegare ullposar. Reinskinnsposane vart delt ut ved loddtrekning, der dei øvste offiserane ikkje var med i trekninga. Dette var eit av mange trekk Shackleton gjorde for å vise at mannskapet var likeverdig med offiserane.
Fotografen, Frank Hurley, som var plukka ut til ekspedisjonen på grunnlag av kva han hadde utretta på ekspedisjonen til Mawson (kapittel 3.1.4), var som vanleg ivrig i tjenesta, og fekk filma det magiske augenblinket då masta på skipet knakk. Skuta gjekk til botnars 21. november.
30. oktober byrja marsjen mot Paulet Island. Marsjen over isen viste seg raskt å ikkje vera så enkel. Sjølv om mykje utstyr var lagt att, var det mykje tungt utstyr som måtte vera med. Det var særleg livbåtane som gjorde turen gjennom isen strabasiøs. Sjølv om den minste båten var satt att. Den fyrste dagen var framdrifta bare halvannen kilometer. Dei medbrakte slederasjonane ville halde 56 dagar, men håpet var å kunne få tak i selkjøtt eller pingvinar undervegs. Dagen etter tilbakela dei 1km, og det var klart at anstrengingane ikkje ville føre fram. Derfor vart det slege leir att, havleiren.
«.. we moved our tents and all our gear to a thick, heavy old floe about one and a half miles from the wreck and there made our camp. We called this ``Ocean Camp''» 3.18
Dagane som fulgte vart nytta til å hente meir av utstyret og maten som var lagt att. Det vart også redda mykje utstyr som endå låg i skipet. Ettersom redninga frå isen var basert på livbåtane, var vekta av personlege eigendelar kvar mann kunna ha med seg, fortsatt sterkt begrensa. Men fotografen fekk innvilga redning av 120 av dei beste negativa, deriblant 20 fargebilete. 400 vart kasta. Ettersom dette var i den tida negativ var store tunge glassplater, var vrakinga heilt naudsynt med tanke på båttransporten. I tillegg vart det fotografert etter denne tida. Mange av desse bileta er å finne i boka Endurance - Shackletons legendariske ekspedisjon til Antarktis[29].
Etter nesten 2 månaders drift i havleiren feira dei jul ved å ha eit etegilde utan like 22. desember. Dagen etter var det nemleg bestemt avreise for eit nytt forsøk på å nærme seg Paulet Island. Bare det mest naudsynte vart med på marsjen, blant anna dei to største livbåtane. Den fyrste dagen tilbakela dei 2km. 29. måtte dei gje tapt og slå seg til ro att, 12km frå havleiren.
«Our new home, which we were to occupy for nearly three and a half months, we called ``Patience Camp''»3.19
Som vanleg, vart dei fyrste dagane brukt til å hente meir av forsyningane som var lagt att i havleiren. Noko av det siste som vart henta frå havleiren, var den minste livbåten. Etter den turen vart det ikkje mogleg å ta seg til havleiren meir på grunn av åpne råker.
Tålmodigheit måtte til i denne leiren, for der vart dei verande i fleire månader. 23. mars kunna dei sjå land for fyrste gong på svært lenge, Joinville-øya. Men isen var for dårleg til å gå til øya, og for tett til å kunne sjøsetje båtane, så dei måtte bare la seg drive forbi.
7. april kunna dei på ny sjå land, denne gongen Clarence-øya, som raskt vert eit mål å nå. To dagar seinare, altså 9. april, åpnar isen seg slik at dei klargjer seg til å gå i båtane, men isen tettnar seg til att.
«Soon after breakfast the ice closed again. We were standing by, with our preparations as complete as they could be made, when at 11 a.m. our floe suddenly split right across under the boats. We rushed our gear on to the larger of the two pieces and watched with strained attention for the next development. The crack had cut through the site of my tent. I stood on the edge of the fracture, and, looking across the widening channel of water, could see the spot where for many months my head and shoulders had rested when I was in my sleeping bag. The depression formed by my body and legs was on our side of the crack. The ice had sunk under my weight during the months of waiting in the tent, and I had many times put snow under the bag to fill the hollow. The lines of stratification showd clearly the different layers of snow. How fragile and precarious had been our resting place! Yet usage had dulled our sense of danger. The floe had become our home, and during the early months of the drift we had almost ceased to realize that it was but a sheet of ice floating on unfathomed seas. Now our home was being shattered under our feet, and we had a sense of loss and incompleteness hard to describe.»3.20
Klukka 1 om ettermiddagen, fekk dei endeleg båtane i vatnet, 165 dagar etter at dei evakuerte Endurance. I skumringa leitte dei etter eit høveleg isflak dei kunna overnatte på, slik at dei fekk best mogleg kvile.
«Some intangible feeling of uneasiness made me leave my tent about 11 p.m. that night and glance around the quiet camp. The stars between the snow flurries showed that the floe had swung round and was end on to the swell, a position exposing it to sudden strains. I started to walk across the floe in order to warn the watchman to look carefully for cracks, and as I was passing the men's tent the floe lifted on the crest of a swell and cracked right under my feet. The men were in one of the dome-shaped tents, and it began to stretch apart as the ice opened. A muffled sound, suggestive of suffocation, came from beneath the stretching tent. I rushed forward, helped some emerging men from under the canvas, and called out, ``Are you all right?'' ``There are two in the water,'' somebody answered. The crack had widened to about four feet, and as I threw myself down at the edge, I saw a whitish object floating in the water. It was a sleeping bag with a man inside. I was able to grasp it, and with a heave lifted man and bag on to the floe. A few seconds later the ice-edges came together again with tremendous force. Fortunately, there had been but one man in the water, or the incident might have been a tragedy. The rescued bag contained Holness, who was wet down to the waist but otherwise unscathed.»3.21
Det vart ikkje meir søvn denne natta. Klukka 8 neste morgon, var dei i båtane att. Neste natt, slo dei på ny leir på eit isflak. Denne gongen fekk dei fleste kvile ordentleg. Dette vart siste natta på eit isflak. Neste natt var dei i båtane, som dei no hadde lette ved å kaste mykje tungt utstyr på sjøen.
13. april vart det bestemt at det var Elefantøya som skulle verte målet for båtturen. Det ville seie at dei måtte utanfor pakkisbeltet og ut i åpen sjø. 5 dagar tok båtturen, dei siste dagane fekk dei ikkje i seg verken mat eller drikke, og lite søvn vart det. På Elefantøya måtte dei fyrst sikre båtane og alt utstyret, før dei kunna nyte eit betre måltid ferskt selkjøtt og -spekk, og store mender vatn.
«The tents were pitched with oars for supports, and by 3 p.m. our camp was in order. The original framework of the tents had been cast adrift on one of the floes in order to save weight. Most of the men turned in early for a safe and glorious sleep, to be broken only by the call to take a turn on watch. The chief duty of the watchman was to keep the blubber stove alight, and each man on duty appeared to find it necessary to cook himself a meal during his watch, and a supper before he turned in again.»3.22
Ein nøyare inspeksjon av stranda viste derimot at leiren var under merket for høgaste vannstand, men mannskapet slapp å få denne beskjeden fyrste kvelden. Dagen etter, 15. april, vart brukt til å seile langs øya for å finne ein tryggare leirplass. 17. kunne dei flytte leiren. Fyrste natta i den nye leiren, vart ikkje hendingslaus. På ny viste det seg at leiren var satt for nær sjøen, så heile leiren måtte flyttast oppover stranda i mørket. Då dei skulle dra båtane lenger opp, var dei uheldig å miste to sekkar med klede som var lagt under den eine båten. Seinare same natt, vart det store 8 mannsteltet øydelagt i vinden. For å erstatte det øydelagte teltet, vart den nest største båten, Dudley Docker, snudd opp ned.
Ei veke seinare, 24. april, la Crean, Worsley, Shackleton, McCarthy, Vincent, og McNeish til sjøs med den største båten, James Caird på 22fot. Målet var Sør-Georgia, ei sjøreise på 1300km og 17 dagar i alt slags uvèr. Karane landa på sørkysten av øya. Derifrå måtte Worsley, Crean og Shackleton gå 4mil på tvers av øya for å koma til den nærmaste kvalstasjonen med overvintrarar. Dei pakka lett for å nå langt på kort tid. Utstyr til overnatting hadde dei ikkje med seg. Øya var dårleg kartlagt og fjella var både høge og bratte. 36 timar brukte dei over øya til Strømnes. Der vart det straks satt i gang ein redningsaksjon for å hente dei tre karane på sørsida av øya.
Etter fleire forsøk, lykkast det endeleg å plukke opp karane på Elefantøya 30. august, 128 døgn etter at James Caird forlot øya. Og alle kom heim med livet i behald.
©Asle Feten (Heimeside) (e-post)