Neste: 3.1.4.3 Amundsen 1910-12
Opp: 3.1.4 Antarktis
Forrige: 3.1.4.1 Shackleton 1907-09
I 1910 reiste Robert Scott sørover att, denne gongen med skipet Terra Nova. Målet var sørpolen. Og Scott burde ha gode forutsetningar for å nå målet. Han hadde med seg detaljert ruteskildring frå Shackleton, så vegen skulle ikkje vera vanskeleg å finne. Shackleton hadde prøvd ein bil, og funne det uhensiktsmessig i snøen. Scott prøvde å rette på det, med 3 motorsledar. Motoriserte framkomstmiddel var udiskutabelt framtida, spørsmålet var om det skulle vise seg å vera litt for langt inn i framtida. I alle fall gjekk den største motorsleden gjennom isen og forsvann i havet 20 minutt etter at han var lossa frå skipet.
Scott hadde ikkje teke lærdom av erfaringane til Shackleton angåande dei mandsjuriske ponniane, men bestemt seg for å gjenta eksperimentet. Han hadde heller ikkje lært seg å bruke hundespann, men hadde med seg nokre få hundar og håpte at dei kunna gjera litt nytte for seg. Scott hadde derimot ikkje utelukka at ski, kunna vera godt å ha, så han hadde til og med fått med seg ein nordmann som kunna bruke ski, Tryggve Gran. Før avreise frå New Zealand hadde dei fått eit telegram frå Roald Amundsen med melding om han òg hadde tenkt seg ein tur til sørpolen. Og etter fyrste depottur fekk Scott melding frå Terra Nova, om at dei hadde treft Amundsen i Kvalbukta(kapittel 3.1.4). 22. februar 1911 skriv Scott i dagboka[5]:
«Det er ikke tvil om at Amundsens plan er en meget alvorlig trussel mot vår. Han har 110 km. mindre vei til polen enn vi - Jeg hadde aldri trodd han kunde få så mange hunder trygt frem til isen. Hans plan for bruken av dem ser glimrende ut. Men fremfor alt kan han begynne reisen tidlig på året - noe som er umulig med ponnier.»
Rett etter julefeiringa ved jonsok, reiste 3 karar ut på ei reise utan sidestykke i polarhistoria. 27. juni, altså midtvinters reiste Edward Wilson, Apsley Cherry-Garrard og Henry Bowers til Kapp Crozier, sørspissen av Rossøya, for å studere pingvinar. Ein tur som tok 5 veker, der ei av dei i si heilheit hadde temperatur under -51°C. Den lågaste temperaturen dei hadde på turen var 57,2°C. Som om temperaturen åleine ikkje var nok, så hadde dei stort sett storm. 3. august, to dagar etter at Wilson, Cherry-Garrard og Bowers kom att frå Kapp Crozier, gjorde Scott ei vurdering av situasjonen til Amundsen:
«Den lave temperatur som våre kamerater hadde på barrieren, får oss til å undre oss over hvordan Amundsen og hans nordmenn har det. Hvis det hos dem stadig er en temperatur under ÷45°C., må det være en hard vinter for dem, og vi skjønner ikke at de kan holde hundene i live.»
Scott innser at Amundsen med hundane er ein overlegen konkurrent, men det er tydeleg at han ser eit lite håp i at kulda har gjeve problem for hundane.
«Jeg vet ikke hvad jeg skal tenke om Amundsens utsikter. Hvis han når polen, vil han være der før vi, da han kan reise fort med hundene sine og temmelig sikkert drar tidlig avsted. Jeg har derfor på et tidlig tidspunkt bestemt mig til å handle akkurat som jeg vilde ha gjort, hvis han ikke hadde vært til. Ethvert forsøk på et kappløp vilde ha ødelagt min plan, og dessuten synes jeg heller ikke det er det vi er her for.»
Det var Shackleton som innerst inne var konkurrenten til Scott. Det var Shackleton sine transportmetodar som var valgt, ponniar og mannekraft. Sjølv om Scott hadde med seg ski, var det bare Gran som mestra bruken av dei, og han var ikkje utplukka til å vera med sørover. Ruta mot polen var oppdaga og skildra av Shackleton, og tidsplanen var teke rett ut av dagbøkene til hans.
Då våren kom var det klart for turen sørover. 1. november reiser dei frå vinterkvarteret. Dagen etter forlet dei Discovery-hytta, på same dato som Shackleton gjorde det same 3 år tidlegare. Dei to motorsledane var reist nokre dagar tidlegare. Motorane gjekk derimot raskt i stykker slik at førarane måtte dra sledane sjølv etter berre nokre få mil.
Ponniane skulle etter kvart som dei vart dårlegare til å dra, skytast og brukast til mat for folk og bikkjer.
«Onsdag 22. november. Leir 18. Alt omtrent som før. Ponniene er magrere, men ikke svakere. To dager til, så vil vi ha dem alle forbi det stedet hvor Shackleton drepte sin første ponni. »
24. november vart den fyrste ponnien skote, 3 dagar seinare enn den fyrste ponnien til Shackleton. Planen var å få med seg dei siste ponniane heilt fram til Beardmore-breen. På grunn av 4 dagar med uvêr vart dei så forseinka at dei ikkje nådde fram til breen før det var slutt på fôret den 9. desember, og dei siste ponniane måtte skytast. Beardmore-breen var den einaste kjente vegen opp på platået så langt sør, og Scott var sjølvsagt nøgd med at det ikkje var teikn til at Amundsen kunna ha kome før dei.
Opp breen hadde dei ruteskildringa til Shackleton og greide å gå inn att forseinkinga. Oppe på platået var det att 8 mann og to sledar. På 87° vart det lagt att eit depot til attendeturen, samtidig gjorde dei om litt på sledane.
«Alle uten de to sledefabrikantene sitter i et dobbelt telt - det er første gang vi har satt på den indre duken. Det kjennes meget lunere.»
Hjelpesledelaget la att skiene ved dette depotet. 3 dagar seinare hadde dette sledelaget gjort jobben sin, og 3 av karane snudde nordover att. Henry Bowers vart derimot med det andre sledelaget vidare, utan ski! Beslutninga om å ta med seg 5 mann til polen, satte begge sledelaga i unødige vanskelegheiter. Hjelpesledelaget vart redusert til 3 mann som skulle dra sleden som var meint for 4, medan pollaget vart 5 på dei rasjonane som var meint for 4.
9. januar førte Scott ein rekord inn i dagboka:
«Vi er nu 88° 25' sydlig bredde, noe lenger syd enn Shackleton kom. Foran oss er alt nytt.»
Medan Shackleton snudde fordi han visste at han trong tida for å koma seg attende, fortsatte Scott vidare mot sør, svekka av det umenneskelege slitet dei allereie hadde gjennomført. 16. januar fekk dei det endelege slaget i trynet.
«Tirsdag 16. januar. Leir 68. Høide 9760 fot3.12. Det verste eller nesten det verste er hent. Vi marsjerte godt i eftermiddag og kom 13,7km. frem. Middagsobservasjonene viste at vi var på 89° 42'. Vi startet igjen i utmerket humør, sikre på å være fremme ved målet i løpet av morgendagen. Da vi hadde gått et par timer, opdaget Bowers med sine skarpe øine noe som han mente kunde være en varde. Han var urolig, men sa til sig selv at det det var vel en fonn. En halv time efter opdaget han en svart flekk forut. Snart skjønte vi at det ikke kunde være noe som naturlig hørte til i sneen. Vi marsjerte videre, og vi så at det var et sort flagg bundet til en sledemei. I nærheten var det rester av en leir, der var sledespor og skispor i begge retninger og tydelige spor av hunder, mange hunder. Det var klart. Nordmennene er kommet oss i forkjøpet og har nådd polen først. Det er en fryktelig skuffelse, og det er stor synd på mine trofaste kamerater. Vi tenker mangt og meget, og vi har diskutert hele saken. Imorgen må vi marsjere videre til polen og så skynde oss hjemover så fort vi er i stand til. Det er slutt med drømmene, og det blir en tung hjemreise. Det er tydelig at terrenget heller nedover - det er også sikkert at nordmennene har funnet en lett vei op.»
Dei hadde slått Shackleton, men tapt for Amundsen. To dagar seinare var Robert Scott, Edgar Evans, Edward Wilson, Henry Bowers og Lawrence Oates på sørpolen.
«Torsdag morgen 17. januar. Da vi hadde gått gjennem observasjonene, kom vi til at vi var 6,4km. fra polen - 1,8 km. forbi den og 5,5 til høire. Omtrent i den retningen var det også at Bowers hadde sett en varde eller et telt.
Vi er nettop kommet til dette teltet, 3,7km. fra vår leir og altså omtrent 2,7km. fra polen. I teltet har vi funnet en meddelelse om at fem nordmenn har vært her, nemlig:
Roald Amundsen
Olav Olavson Bjaaland
Helmer Hansen
Sverre H. Hassel
Oscar Wisting
16. des. 1911.
Teltet er utmerket - lite og solid - og blir båret av en eneste bambusstang. Fra Amundsen lå det et brev som jeg tar med mig, han ber mig besørge et brev til kong Haakon!
Følgende gjenstander var lagt igjen i teltet: 3 halvfylte poser av reinsdyrskinn med en del saker som våtter og nattsokker av meget forskjellig slags, en sekstant, en kunstig horisont av norsk fabrikat og et hypsometer uten kokepunkttermometre, en sekstant og et hypsometer av engelsk fabrikat.
Jeg la igjen en meddelelse om at jeg hadde besøkt teltet med mine kamerater. Bowers fotograferte og Wilson tegnet.»
Attendeturen følgde tradisjonane frå tidlegare engelske ekspedisjonar, utmatting, sjukdom og mangel på mat og brensel. 17. februar var det eit faktum at ekspedisjonen hadde krevd eit menneskeliv, Evans døyde av utmatting. Neste offer var Oates ein månad seinare.
«Vi kan bevidne at han var tapper. I flere uker hadde han uten å klage båret store lidelser, og til det siste både kunde og vilde han tale om annet enn all vår motgang. Han opgav ikke håpet - vilde ikke gjøre det - før alt var slutt. Han var en modig sjel. Men nu var alt slutt. Natten til igår sovnet han i det håp at han ikke skulde våkne igjen, men han våknet om morgenen - igår. Det blåste storm. Så sa han: «Jeg går bare utenfor og blir kanskje borte en stund.» Han gikk ut i stormen, og vi har ikke sett hem siden.»
No går det ikkje mange dagane før heile ekspedisjonen er over.
«Torsdag 29. mars. Siden den 21. har vi hatt storm uten stans fra vestsydvest og sydvest. Den 20. hadde. vi brensel til å lage to krus te hver og proviant til knapt to dager. Hver dag har vi vært ferdige til å starte for å prøve å nå depotet som er 20km. borte, men utenfor teltet står luften i en eneste snerøk. Jeg tror ikke vi nu kan håpe det skal snu sig for oss. Vi skal holde ut så lenge vi kan, men vi blir naturligvis svakere efter hvert, og det kan ikke være langt til slutten.
Det er trist men jeg tror ikke jeg kan skrive mer -R. Scott.
Siste.
For guds skyld sørg for våre efterlatte.»
Neste sumar vart ekspedisjonen funne av kameratane som hadde gjennomført endå ei overvintring ved hovudkvarteret.
«Åtte måneder efter fant teltet. Det var delvis nedsnedd og lignet en varde. Utenfor det stod skistavene og foran dem en bambusstang som formodentlig hadde vært mast på sleden. Teltet stod praktisk talt i linjen av de varder vi hadde bygget sommeren før. Det var en snau halvkilometer fra varden som stakk op i sneen som en liten haug.
Inne i teltet lå likene av kaptein Scott, doktor Wilson og løitnant Bowers. Bowers og Wilson lå som om de sov, de hadde trukket soveposene op over hodet slik som det vilde være naturlig å lukke dem.
Scott døde senere. Han hadde slått klaffene på soveposen tilbake og åpnet trøien. Den lille vesken som inneholdt de tre hefter av dagboken lå under skuldrene hans, og han hadde slengt armen over Wilson. De hadde satt teltet godt op, så det hadde stått imot alle snestormene i en ualmindelig streng vinter.»
©Asle Feten (Heimeside) (e-post)