Neste: 3.1.3 Noreg
Opp: 3.1.2 Grønland
Forrige: 3.1.2.1 På kryss og
«Så bar det avsted på streiftog fra «Heimen» mot de blå fjell. I første omgang var det vår hensikt å finne en lagelig leirplass i innlandet, hvor vi vilde reise teltet og la det bli stående som en fast stasjon til bruk under våre sledeferder vinterstid. No lignende hadde jeg med hell praktisert i andre polarstrøk, og forholdene på Grønldand var vel ikke anderledes enn at et telt også måtte berge sig der, mente jeg. Vi slengte da ryggsekken med telt og sovepose over skuldrene, grep bøssen og la i vei syd gjennem fjellene.»
Desse orda er frå Helge Ingstad si bok Øst for den store bre[12]. Ingstad overvintra i Erik Raudes Land vinteren 1932-33. I tillegg til pelsjeger, var Ingstad dette året norsk sysselmann i dette området som var under norsk okkupasjon. Okkupasjonen enda i norsk disfavør i den internasjonale domstolen i Haag i april 1933.
Ingstad hadde bestemt seg for å bu i telt på streiftoga rundt i fangstområdet.
«Men efter noen dagers slit rekker vi da omtrent så langt som planlagt og finner en bra plass for en fast teltstasjon som tilfluktssted under sledeferdene til vinteren. Vi går i gang med å reise teltet og gjør oss ekstra umake med å støe det av. Omkring det bygger vi en solid mur av stein og torv, slik at det halvveis blir en hytte. Nu kan stormene bare forsøke sig»
I tillegg til teltet som stod som fast stasjon, hadde han og fangstkameraten, Norman Andersen, med seg telt på hundesleden.
«Ved siden av et hustelt sømmet vi et enstangs telt med fire vegger hvis nederste del falt loddrett ned. Dette viste sig å ta stormene bra. Det rimet selvfølgelig innvendig, men hermed var intet å gjøre. Selv med et dobbelt-telt undgår man ikke den evindelige rimplage.»
Sjølv om forberedingane tilsynelatande var grundige nok, fekk dei ein nedtur då dei kom til hytta dei kalla «Heimen», og oppdaga at isbjørn hadde plyndra kjøttdepotet. Siste redning såg ut til å vera ein moskusskrott dei hadde i eit depot ved teltet dei hadde satt opp som fast stasjon.
«Men hvor i all verden var teltet? Vi famlet omkring i mørket, lette høit og lavt. Borte var det. Så fikk vi endelig over dypsneen øie på litt av den ene teltstangen med en flagrende fille på toppen. Det var alt som var levnet av vårt prektige telt. Resten hadde revene gnaget i stykker og trukket av gårde med.»
Kjøttet fann dei derimot urørt, og etter fleire dagar med jakt, fekk dei skote endå ein moskusukse.
Utover vinteren vart det eit liv i telt. Sjølv om teltet greidde stormane godt, var det ikkje problemfritt alltid. Ein gong måtte dei slå leir ute i skruisen etter å ha vorte overraska av storm.
««Nu detter det,» sa Andersen med et trist blikk på teltstangen, som stod som en spent bue. «Eller fyker til værs,» fortsatte han tankefullt, som teltdukene smalt om oss i konvulsiviske rykk og skjelv, og truet med å rive hver teltplugg av feste. Vi syntes at vi så teltet løsne, fylles av stormen og stige mot månen.
Da vi hadde ridd stormens første anfall av, blev det imidlertid klart at vi skulde gjøres hjemløse på et annet vis. Eftersom de opsopte snemasser fikk feste rundt dukene, vokste de med faretruende fart, presset mot teltet, og truet med å trykke det flatt. Stundimellom tok vi en tørn med snemåking, men lite hjalp det. Snemassene vokste stadig høiere op om veggene, og efterhånden blev det rent usselt med plassen der vi lå. Det blev et alvorlig problem hvorledes vi skule anbringe oss selv. Jeg begynte med å ligge diagonalt i teltet, men måtte så definitivt gå over til å trekke knærne opunder haken, mens jeg iblandt la mig på ryggen med bena opefter teltstangen for å få et aldri så lite strekk på knehasene. Andersen på sin kant, rullet sig sammen som en hund.»
I eit kapittel i boka, skildrar han korleis rutinene er gjennom døgnet.
«Det er svart og surt i teltet, da jeg på morgensiden stryker av en fyrstikk og kikker på Andersens klokke. Min er selvfølgelig knust, en skjebne som vederfares de fleste klokker jeg tar med til polarstrøkene. Halv syv. Altså på høi tid. Jeg tender stearinlyset, får primusen i gang, og slenger gryten med moskuskjøttet over. Så haler jeg frem islenderen jeg har brukt til hodepute, og trekker den hutrende på, griper jaktkniven og gir meg til å skrape vekk det verste rimet på teltdukene. Det er tommetykt. Efter å ha tatt en aldri så fort kik ut av teltdøren, for å granske værutsiktene, forsvinner jeg i soveposen, hvorfra jeg med et halvt øie vokter kjøttgryten.»
Etter ein lang dag ute i mørkret, er det på tide å finne ein høveleg plass å slå leir att.
«Mens hundene døser av i selen, tar vi oss en sving på skiene for å finne en høvelig teltplass. Mange hensyn må tas. Sneen bør være jevnlagt og ikke for løs. Beliggenheten skal være slik at teltet kan ta en storm. Ikke skal det ligge helt i ly av bakkekammen, for da fyker det til og begraves i en utrolig fart; men på samme tid er det bra med såpass ly at vinden til en viss grad brytes.»
Etter at teltet er reist, deler dei arbeidet slik at ein kryp inn i teltet, medan den andre gjer ferdig arbeidet ute. Etter at bikkjene er fora, og leiren er sikra for storm kan utemannen også krype inn.
«Vinden driver op en del fokk, og en snemur i luvart av teltet kan ikke ska. Med min lange snekniv skjærer jeg til en del svære sneblokker, som jeg bygger så langt frem at også teltåpningen er skjermet. Så henter jeg en del mindre blokker, og stabler dem op ved inngangen; de skal være til vannsmeltning. Det er hendig bare å kunne rekke armen ut efter sne i stedet for å måtte reke ut i kulden.
Jo, alt er i orden. Hundene ligger der på rad og rekke i stjerneskjæret. Snedrevet har sopt sig op om dem, så bare litt av ryggene skimtes. Der står sledene med tauverket kveilet op og seletøiet lagt til rette, mens ski og staver er drevet forsvarlig ned i sneen. Vi er nøie med den minste detalj. Enhver leir legges an for storm. Når man noen ganger har våknet i et nedføket telt, og efterpå hatt den hygge å lete sig gal efter ski, sleder, ja, til og med bikkjer under meterdype snefonner, venner man sig til orden.»
Heile boka avsluttar med dommen frå Haag:
«Da tar Western til å sveive på motoren, det er telegraftid. Snart hører vi tikkingen fra radiorummet, der bølger et budskap over ishavet til den vesle hytten ved Grønlands kyst. - -
Efter en tid kommer Western inn. Han sier ikke noe, bare rekker mig et telegram. Der står: «Norge for Haag-domstolen tapt Grønlandssaken i alle punkter.»
Det blir ikke sagt stort. Men likesom tilfeldig faller det sig slik at vi, en efter en, reiser oss stille og søker ut av hytten. - Omkring oss ligger landet gnistrende kvitt under vårsolen. Der skimter vi innløpet til Drømbukten på den andre siden av fjordisen, hvor skrugarene hildres til værs. Der er Nansenryggen, der er Steinrøisdalen og haugen hvor den første moskusen blev skutt. Bakom stiger landet forjettende frem med fjell bak fjell, alt dette vi har levd oss inn med og regnet som vårt. - -»
©Asle Feten (Heimeside) (e-post)