Neste: 1.2.3 Villrein (Rangifer tarandus)
Opp: 1.2 Dyrelivet
Forrige: 1.2.1 Jerv (Gulo gulo)
«Tiden fra århundreskiftet og i mange år framover utmerket seg ved sin usedvanlige rikdom på vilt i skog og på fjell, iallfall her sønnafjells. Det er mulig det er riktig, hva en ofte hører, at denne viltrikdommen, særlig på rype, kulminerte i 1909. Men jeg vet, at fra jeg begynte å jage rype på Vidda i 1904 og til jeg praktisk talt sluttet i 1925, så jeg ingen stor variasjon i bestanden derinne. Det så ut til å være like mye av den bestandig. Men la gå med at dette året, 1909, var noe rikere enn andre.»
-Johannes Dahl, Hardangervidda - Viddas eget liv[2]
Fjellrupa er ein av få fuglar som overvintrar i fjellet, og vert slik
ein kjær ven for oss som ferdast i fjellet vinterstid. Vinterstid må
derimot fjellrupa leva på sparebluss, med minst mogleg sløsing med
energien. Utover små vandringar for å finne mat, held fuglen seg i
stort sett i ro, gjerne i dokk, nedgraven i snøen. Fjellrupa er derfor
lettast å få auge på beitande på avblåste rabbar. Ettersom rupa prøver
å spara energi, prøver ho i det lengste å unngå å flyge, og dersom
rupa vert skremt på vingane, flyg ho aldri langt. Men likevel kan ein
slik kort flygetur vera kritisk for rupa i den kalde og matfattige
årstida, derfor er det viktig at hundeeigarar tar ansvar og held
hunden i band sjølv utanfor båndtvangtida. Ei ivrig
lausbikkje kan ofte utan problem skreme den same rupa på
vengene mange gonger i løpet av få minuttar. Dette kan resultere i at
rupa ikkje overlever resten av vinteren.
Mi erfaring er at det er meir rupe dei siste åra enn det var på slutten av 1980-talet.
©Asle Feten (Heimeside) (e-post)